Blogg

Jeg – en nyslått «Alzheimer»

Det er trist å registrere at det er helt stille rundt Alzheimer-demente. Denne gruppa i det norske samfunnet blir verken sett eller hørt.

Den 6. februar i 2017 fikk jeg vite at jeg hadde sykdommen Alzheimer, en diagnose som akkurat da, kun førte til et skuldertrekk. Faktisk var jeg lettet over å få vite hva som feiler meg. Der og da var jeg langt unna det faktum at jeg nå har en sykdom som skremmer de fleste. 

Merker at ting ikke er som før

Kanskje vet jeg at jeg vil bli innhentet av sykdommen. Jeg har allerede kjent på ting som ikke har vært der før.

For eksempel kan jeg lett bli oppkavet, og ord jeg slo rundt meg med før kommer ikke alltid så elegant nå. Samtidig er det et faktum at livet framover har mye fint å by på.

En positiv sideeffekt av å være syk er at perspektivet i livet endres. Jeg ser menneskene på en ny måte.

Nytt perspektiv

Det å være syk er faktisk ganske interessant. Som syk registrerer jeg menneskene på en annen måte, jeg ser dem tydeligere. Min sykdom har gjort at jeg kan forstå livet til andre mennesker bedre.

Det som slår meg, er at det et så mange som er syke - de er over alt kan det se ut som. Og når en har vendt seg til sykdom, så ser vi også de døde.

Det kan se ut som om syke og døde er i flertall.

På en pussig måte gjør dette at jeg kjenner fellesskap.

Det norske samfunnet består av en mix av gamle og unge, yrkesaktive og pensjonister – mennesker som hver på sin måte bidrar til fellesskapet.

Men som nyslått "Alzheimer", er det trist å registrere at det er helt stille rundt Alzheimer-demente. Denne gruppa i det norske samfunnet blir hverken sett eller hørt. Jeg tror mange av oss har et stort ønske om å kunne bidra.

Heldigvis ser det ut til at det er en satsing på gang som skal få Alzheimere opp i lyset og inn i samfunnet.

Dette lille innlegget er mitt første på lenge, og det kjentes godt å skrive noe som kan bli lest.

Uviss fremtid

Og for meg, som har vært journalist nesten hele livet er det at jeg faktisk akkurat nå skriver, løfterikt. Jeg har strevd med å skrive lengre tekster på grunn av sykdommen. Nå ser jeg nye muligheter for å skrive mer, det gjør meg glad.

Men ingenting varer evig. Jeg er lykkelig uvitende om hva fremtiden bringer.

Sykdommen Alzheimer er skummel og uforutsigbar. Den lever i vårt indre, vi vet den er der for å lage problemer. Kanskje er det på tide å endre strategi, å møte Alzheimer offensivt og kjempe tilbake.

Kanskje kan Alzheimer bli en venn? En som vi konfronterer aktivt når han gjør seg vrang. Vi må lære oss å kjenne sykdommen for å kunne slå tilbake.