Forskning

Han ble min verste fiende

– Vi må ikke skjønnmale demens. Sykdommen er brutal og grusom, både for den syke og de pårørende, sier Wenche Størseth. Hun snakker av erfaring.

Han var 18 og en av de kjekke bandy-gutta. Hun var 15, drev med kunstløp, og ble til lagt merke til der hun svingte seg rundt på isen, blond og grasiøs. Det var sånn de møttes – på isen på Bislett stadion, Wenche og Viggo. Selv om Wenches foreldre syntes han var litt for gammel for henne, så ble det de to. En vakker kjærlighetshistorie – som skulle få en unhappy ending.

Tårer og kamp

2010 fikk Wenches kjæreste og ektemann diagnosen; Alzheimer. Han var 63 år gammel. For alle i familien var det et sjokk, en sorg, mange tårer og etter hvert en lang, hard og utmattende kamp. Først og fremst for Wenche.

– Til å begynne med kjempet vi sammen om sykdommen, så kjempet jeg for ham, men til slutt kjempet jeg mot ham, bokstavelig talt. Han ble min verste fiende, og jeg ba min bønn hver kveld; fri meg fra det onde.

Støtt forskning på demens

I dag jobber Wenche frivillig som likeperson i Nasjonalforeningen for folkehelsen og i den lokale demensforeningen. Noe av det hun er opptatt av, er å være åpen om at demens er en grusom og dødelig sykdom, og at det å være pårørende er tøft, vanskelig – og til tider uutholdelig. Wenche sier det rett ut; livet med Viggo etter at han ble syk, var et helvete.

Etter at Viggo fikk diagnosen, utviklet sykdommen seg raskt. Viggo skjønte ikke selv at han var syk. Det var alltid Wenche det var noe galt med, og empatien ble gradvis borte.

Viggo ble tidlig trøtt om kvelden, og da krevde han at Wenche skulle legge seg samtidig. Selv om klokken knapt var 21.00.

Wenche Størset fikk mange gode år med ektemannen Viggo. Men demenssykdommen gjorde ham til en person hun ikke kjente igjen.

Psykisk terror

– Å si nei nyttet ikke. Da kunne det bli fysisk håndgemeng, og selv om Viggo hadde demens, var han fortsatt en stor, sterk mann. I to-tre tiden på natten pleide han å våkne. Da ville han ha frokost, så da var det bare å stå opp, forteller Wenche. Hun pleide å legge seg på sofaen i stuen for å få fred. Men da fant han henne.

– Han hadde en utagerende adferd, noe som førte til at jeg opplevde det å være pårørende som psykisk terror. Etterhvert ble behovet for et sted å hvile så stort at Wenche skapte seg to fristeder. Det ene var i stabburet på tomten til datteren, det andre var i bilen.

– Der hadde jeg liggende både tepper og dyner, og kunne flykte når ting blir for tøft, forteller Wenche. For at ikke Viggo skulle fatte mistanke når hun flyktet ut i bilen, sa hun at hun skulle på jobb, tok på seg klær og gikk ut døra med vesken i hånden, selv om det var midt på natten. Viggo forstod det ikke. Han hadde ikke lenger noe begrep om tid.

Redd, alene og usikker

– Dette høres sikkert helt absurd ut, sier Wenche og smiler. I dag, nå som ting er litt på avstand, kan hun det. I dag vet hun mye om sykdommen demens, og hvordan den kan arte seg.

– Da Viggo ble syk, visste jeg nesten ingenting om hvordan jeg skulle håndtere ham og sykdommen. Jeg gjorde sikkert masse feil, men jeg ante jo ikke hvem jeg kunne snakke med. Jeg følte meg veldig alene.

– Ville du gjort ting annerledes om du hadde visst det du gjør i dag?

– Ja. Jeg vet at man bør møte den syke der de er. Men fordi jeg var usikker og redd, møtte jeg Viggo med forsvar. Og for å unngå konflikt, jattet jeg med ham. Det er ikke så lurt. Du er nødt til å sette grenser, og tenke på deg selv. Det er ikke egoistisk å ta vare på seg selv. Som pårørende er du nødt til å få noen frisoner, skal du komme deg gjennom hverdagen med helsa i behold.

Etter halvannet års kamp med venting og runder med kommunen og helsevesenet, fikk Viggo plass på sykehjem. Da feiret Wenche. Hun reiste bort og tok seg råd til et par netter på hotell. Helt alene.

– Først da kjente jeg hvor utslitt jeg var.

Glad enke

På sykehjemmet var mannen hennes en såkalt vanskelig pasient, som rev ned ting fra veggene og ødela møbler. Derfor ble han holdt isolert. Wenche innrømmer at hun ikke kom så ofte på besøk. En gang i uken kanskje. Viggo kjente henne ikke igjen lenger. – De siste årene hadde vi nesten ingen kontakt.

13.november 2015 november dør Viggo, med Wenche og barna rundt seg.

– Det var ille de årene det stod på. Men jeg overlevde. I dag har jeg et godt liv, og prøver å minnes det livet jeg og Viggo hadde sammen før han ble syk, sier Wenche og finner frem et album med bilder fra de gode dagene. Bryllupsbilder, bursdager, barn, barnebarn, hytteturer. I dag, syv år etter diagnosen kan Wenche minnes Viggo som den hun elsket og levde et langt liv sammen med.

Tekst: Kirsti Ellefsen
Foto: Anne Elisabeth Næss