Om Nasjonalforeningen

Vår historie

I over 100 år har vi jobbet for din helse. Historien om Nasjonalforeningen for folkehelsen er historien om vår tids største folkehelseutfordringer.

Fra tuberkulosen på begynnelsen av 1900-tallet til vår tids utfordringer knyttet til hjerte- og karsykdommer og demens, har Nasjonalforeningen for folkehelsen stått klar til å gjøre en innsats.

Historien starter tidlig på 1900-tallet, da tuberkulose var den vanligste dødsårsaken i landet. Det offentlige helsetilbudet var så og si ikkeeksisterende, og det var derfor stort behov for en organisert innsats mot det som var datidens folkesykdom, tuberkulosen. Med dette som bakteppe ble Den norske Nationalforening mot Tuberkulosen etablert i 1910.

Organisasjonens første leder var overlege Klaus Hanssen fra Bergen. Hans appell var: ”Ett vet vi – vi må løfte i flokk. Gjør vi det er seieren sikker”. Norges nye kongepar, H.M. Kong Haakon og H.M. Dronning Maud ble organisasjonens høye beskyttere, og bidro i flere år også økonomisk til det humanitære arbeidet.

Tuberkulose og folkehelse

På begynnelsen av 1900-tallet var det begrenset kunnskap om hvordan infeksjonssykdommer spredte seg, og derfor ble opplysningsarbeid et viktig bidrag til å bekjempe tuberkulosen. I dette arbeidet ble det benyttet kampanjer, medlemsblad, plakater og omreisende utstillinger, og fra 1917 såkalt hygieniske vandrelærere.

I stiftelsesåret vedtok organisasjonen å arbeide for å utdanne sykepleiere, i første rekke til hjemmesykepleien og det forebyggende helsearbeidet. Flere hundre lokale tuberkuloseforeninger ble dannet i foreningens første år. Lokallagene hadde som hovedoppgave å sørge for utdanning og lønn til sykepleiere. Arbeidet bestod i å stelle syke og gi opplysning og veiledning i hygiene til pasienter og pårørende. Lokallagene gikk så sterkt inn for denne oppgaven at mange fikk betegnelsen sykepleieforeninger. Men de aller fleste gikk etter hvert over til å kalle seg helselag.

Også sentralt i organisasjonen ble det satset på utdanning av sykepleiere og i 1929 startet organisasjonen en forskole for sykepleiere, der 36 elever hvert år fikk fire måneders undervisning. Senere bidro organisasjonen til bygging av flere sykepleierskoler.

I 1929 ble Nasjonalforeningens frimerkeforretning, TUBFRIM, opprettet for innsamling og salg av brukte frimerker, til inntekt for tuberkuløse barn.

Dødeligheten av tuberkulosen gikk i perioden 1910 til 1950 ned fra 238 til 29 per 100 000. Nasjonalforeningen for folkehelsens innsats var sterkt medvirkende til at Norge fikk kontroll over en av de store folkehelseutfordringene i nyere tid.

Samtidig banet organisasjonen også vei for det generelle arbeidet for folkehelsen, med opprettelsen av skolebarnundersøkelser og kontrollstasjoner for gravide, spedbarn og småbarn, det som i dag kjenner som helsestasjoner. Nasjonalforeningen for folkehelsen drev 430 helsestasjoner i 1974, da det offentlige overtok ansvaret.

Fra tuberkulose til eldres helse

Da kampen mot tuberkulosen på det nærmeste var vunnet i Norge, møtte samfunnet nye utfordringer for folkehelsen: Sykdommer knyttet til økende levealder. Det førte til en endring i organisasjonens innsatsområder: fra smittesykdommer til økt fokus på sykdommer knyttet til livsstil og økende levealder.

På Nasjonalforeningen for folkehelsens landsstyremøte i 1948 sa daværende helsedirektør Karl Evang: - Eldreomsorgen er en oppgave som det offentlige ikke får anledning til å ta seg av på mange år ennå. Han slo fast at Nasjonalforeningen for folkehelsen, med sitt store organisasjonsapparat og medisinske kapasitet, hadde den beste forutsetning for å gjøre en helsemessig og sosial innsats på dette området. Organisasjonen tok utfordringen, og i 1949 ble det vedtatt at “De eldres helse og velferd” skulle bli ny merkesak.

I 1952 ble den første Helse- og velferdssentral for eldre i Skandinavia åpnet i Oslo. Ideen spredte seg etter hvert til andre byer, og senere også til tettsteder og landdistrikter. I dag er dette blitt til eldre- eller seniorsenter, og drives av frivillige organisasjoner og kommuner i fellesskap over hele landet.

Hjemmehjelpsordningen, som i dag finnes i alle kommuner, er sprunget ut av virksomheten ved pionérsentralen som ble åpnet i 1952.

Publikasjonen “Vår aldrende befolkning” ble gitt ut i 1955, som Nasjonalforeningen for folkehelsens programskrift for arbeidet for de eldre. Skriftet tok for seg forskning og praktiske tiltak, og ikke minst helse- og velferdssentraler. Skriftet blir med rette betraktet som et pionérarbeid innen eldreomsorgen i Norge. Det ble utgitt 20 år før den første stortingsmelding om eldre og eldreomsorg så dagens lys.

Forskning

Allerede i tilknytning til arbeidet med å bekjempe tuberkulosen, støttet organisasjonen den medisinske forskningen, blant annet ved å opprette et BCG laboratorium. Dette ble overtatt av staten i 1952.

I 1954 ble Norsk gerontologisk selskap stiftet, som i 1957 ble til Nasjonalforeningens gerontologiske institutt. I 1973 ble det overtatt av staten, og siden 1996 har instituttet vært en del av forskningsstiftelsen NOVA. 

I 1973 ble Nasjonalforeningens institutt for afasi opprettet ved Sunnås sykehus på Nesodden. Etter tre års drift ble instituttet overtatt av Oslo kommune.

I 1988 ble Nasjonalforeningens senter for forskning om helsefremmende arbeid, miljø og livsstil (HEMIL) opprettet i samarbeid med Universitetet i Bergen med midler fra TV-aksjonen i 1987. Dette er senere overtatt av Universitet i Bergen

Nasjonalforeningens forskergruppe i geriatri ble opprettet i 1988 ved Ullevål sykehus med midler fra TV- aksjonen i 1987, og gikk senere inn i den ordinære driften ved sykehuset.

Arbeidet med i samle inn midler til hjerte- og karforskning startet med den første Hjerteaksjonen i 1959, og i 1060 ble de første midlene delt ut. Siden har norsk hjerte- og karforskning mottatt over 950 millioner kroner.

På begynnelsen av 2000-tallet startet innsamligen til demensforskning, og de første midlene fra Demensaksjonen ble tildelt i 2001. I årene siden har demensforskningen mottat  over 80 millioner kroner.

Hjerte- og karsykdom

Med stigende alder og nedgang i smittsomme sykdommer, steg forekomsten av sykdommer knyttet til moderne livsstil. Dødeligheten av hjerte- og karsykdommene økte fra 147 til 309 per 100 000 mellom 1910 og 1950. På begynnelsen av femtitallet tok disse sykdommene flere liv enn tuberkulosen hadde gjort da organisasjonen ble dannet førti år tidligere. I 1952 vedtok derfor organisasjonen å rette oppmerksomheten mot sykdomsgruppen hjerte- og karsykdommer.

Gjennom støtte til forskning, utstrakt forebyggings- og opplysningsvirksomhet og helsepolitisk arbeid, har organisasjonen i tiårene siden sørget for forebygging og bedre behandling av hjerte- og karsykdommene. Det har vært en sterk nedgang i dødelighet av disse sykdommene siden 1980-tallet, men de er fremdeles den mest utbredte dødsårsaken. Mer enn 600 000 mennesker i Norge lever med en hjerte- og karsykdom.

Demens – den nye folkesykdommen

Økende alder har også ført til en økning i antall personer som får demens. Demenssykdommer griper sterkt inn i hverdagen både til syke og pårørende. Derfor ble de første lokallag for «pårørende til aldersdemente», dagens demensforeninger, opprettet tidlig på 1990-tallet. Nasjonalforeningen for folkehelsen er i dag interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. På samme måte som på hjerte- og karområdet bidrar organisasjonen også til forskning på demens. Denne innsatsen er særlig styrket etter TV-aksjonen i 2013.

To hjertesaker: Hjertet og hjernen

I dag driver Nasjonalforeningen for folkehelsens lokallag et bredt og mangfoldig folkehelsearbeid for å bekjempe demens og hjerte- og karsykdom. Det lokale arbeidet omfatter forebyggende og helsefremmende aktiviteter som legger til rette for sunne levevaner, helse og trivsel.

Organisasjonen samler inn midler til forskning på hjerte- og karsykdommer og demens. I de årlige hjerteaksjonene, som har pågått siden 1959 er det samlet inn betydelige summer.

Som interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende driver vi et utstrakt helsepolitisk arbeid for å bedre tilbudene i helse- og omsorgstjenestene, og for å øke kunnskapen om demens generelt i befolkningen. Det helsepolitiske arbeidet omfatter også innsats for å styrke det forebyggende og helsefremmende arbeidet for å bekjempe hjerte- og karsykdom.

Nasjonalforeningen for folkehelsen driver to rådgivningstjenester: Demenslinjen og Hjertelinjen.  Demenslinjen åpnet allerede i 1995, og de positive erfaringene med denne kontakttelefonen for personer med demens og deres pårørende, førte til at den tilsvarende tjenesten for hjerte- og karsykdommer, Hjertelinjen ble etablert i 2001.

Innsamlingsarbeid

Demensaksjonen
Demensaksjonen ble avholdt første gang i 2000, og er en bøsseaksjon med aksjonsdag en helg i tilknytning til Den internasjonale Alzheimerdagen, 21. september.

 TV-aksjonen 2013
I 2013 fikk Nasjonalforeningen for folkehelsen tildelt NRKs TV-aksjon for andre gang. Den første gangen i 1987, var det hjerte- og karsykdommene som var formålet. I 2013 var det demenssakens tur. Totalt ble det samlet inn nærmere 230 millioner kroner. Økt åpenhet og forståelse, livskvalitet og deltakelse og et løft for forskningen var våre tre hovedmålsettinger i forbindelse med TV-aksjonen:

Over en femårsperiode, fram til 2018, skal pengene brukes til å støtte forksning på demens, og lokale og landsomfattende tiltak som både bidrar til informasjon og bedre livskvalitet for personer med demens og deres pårørende. Pengen går også til å støtte to store prosjekter: Aktivitetsvenn og kampanjen for et mer  demensvennlig samfunn. 

Aktuelle bøker:

Jubileumsboken I mennesket og samfunnets tjeneste av Jan Erik Grindheim er tilgjengelige til salgs i nettbutikken og kan lånes på de fleste bibliotek.

Boken Streif fra Nasjonalforeningens 50-årige historie skrevet av Rolv Werner Erichsen i anledning Nasjonalforeningens 50-årsjubileum, er også tilgjengelige på mange bibliotek.

Nasjonalforeningens historiske arkiv

Arbeidet med å systematisere og arkivere dokumenter fra Nasjonalforeningen for folkehelsens arkiv ble avsluttet i 2002. Riksarkivet har overtatt dette materialet, slik organisasjonen historie nå er tilgjengelig for historikere, journalister og andre.

Nasjonalforeningens æresmedlemmer
1931 Overlege Kr. F. Andvord
1931 Professor dr.med. Francis Harbitz
1931 Direktør Conrad Hemsen
1937 Professor dr.med. Theodor Frølich
1941 Sekretær dr. Birger Øverland
1947 Overlege dr.med. Halfdan Sundt
1957 Direktør Peter Ødegaard
1961 Husmor Martha Glatved-Prahl
1967 Fylkeslege Harald Bjelke
1975 Professor dr.med. Per Hanssen
1976 Dr.med. Tobias Gedde-Dahl
1985 Lærerinne Sigrid Aspholt
1985 Professor dr.med. Peter F. Hjort
1986 Stortingsrepresentant Sigrid Utkilen
1986 Fylkeslege Gustav Vig
1992 Stadsfysikus Fredrik Mellbye

Nasjonalforeningens ledere

1910-1914 Overlege Klaus Hansen, Bergen
1914-1918 Statsminister Chr. Michelsen, Fana
1918-1928 Professor dr.med. Francis Harbitz, Oslo
1928-1937 Professor dr.med. Theodor Frølich, Oslo
1937-1945 Overlege dr.med. Halfdan Sundt, Stavern
1945-1960 Fylkeslege Harald Bjelke, Moss
1960-1975 Professor dr.med. Per Hanssen, Stavanger
1975-1981 Professor dr.med. Peter F. Hjort, Oslo
1981 Ass. fylkeslege Tore D. Christiansen, Oslo
1981-1982 Kst. formann husmor Kristi Hjermann, Lærdal
1982-1985 Professor dr.med. Liv Storstein, Oslo
1985-1988 Stadsfysikus Fredrik Mellbye, Oslo
1988-1989 Professor dr.med. Erik Myhre, Oslo
1989 Konstituert formann Mette Nordli, Østfold
1989-1991 Professor dr.med. Per Teisberg, Oslo
1991-1997 Rådgivende overlege DPH Dag Brekke, Molde
1997-2001 Overlege dr.med. Kjell Bjartveit, Oslo
2001-2005 Professor dr. med. Jan L. Svennevig, Oslo
2005-2014 Professor dr. med. John K. Kjekshus, Oslo
2014- Professor emeritus, Dag Steinar Thelle, Oslo 


Nasjonalforeningens Rådsmøter og Landsmøter

1911 1. rådsmøte i Kristiania
1913 2. rådsmøte i Trondheim
1915 3. rådsmøte i Stavanger
1918 4. rådsmøte i Kristiania
1920 5. rådsmøte i Tromsø
1922 6. rådsmøte i Arendal
1924 7. rådsmøte i Bergen
1926 8. rådsmøte i Trondheim
1928 9. rådsmøte på Hamar
1931 10. rådsmøte i Kristiansand
1933 11. rådsmøte i Bodø
1935 12. rådsmøte i Oslo, 25 års jubileum
1937 13. rådsmøte i Bergen
1939 14. rådsmøte i Mosjøen
1945 15. rådsmøte i Oslo
1946 Ekstraordinært rådsmøte i Stavanger
1947 16. rådsmøte i Ålesund
1949 17. rådsmøte i Trondheim
1950 18. rådsmøte i Bergen, 40 års jubileum
1952 19. rådsmøte i Larvik
1955 20. rådsmøte i Tromsø
1958 21. rådsmøte i Kristiansand
1960 22. rådsmøte i Oslo, 50-års jubileum
1963 23. landsmøte på Lillehammer
1966 24. landsmøte i Stavanger
1969 25. landsmøte i Bodø
1972 26. landsmøte i Sandefjord
1975 27. landsmøte i Trondheim
1978 28. landsmøte i Loen
1981 29. landsmøte på Lillehammer
1985 30. landsmøte i Bergen, 75-års jubileum
1987 Ekstraordinært landsmøte i Trondheim
1988 31. landsmøte i Tromsø
1991 32. landsmøte i Stavanger
1994 33. landsmøte på Lillehammer
1997 34. landsmøte i Ålesund
2001 35. landsmøte i Bodø
2005 36. landsmøte i Oslo
2010 37. landsmøte i Oslo, 100-års jubileum
2014 38. landsmøte i Bergen