Tryggere med GPS

Evnen til å orientere seg, er noe av det første som forsvinner når noen rammes av demens. For mange er det første tegnet på at noe er galt, nettopp at partneren ikke klarer å finne veien til et sted han har vært utallige ganger før eller roter seg bort på kjent rute.

For mennesker som er i god fysisk form, er det å fortsatt kunne gå til butikken eller gå en tur ute i naturen, viktig for å ta vare på det som fortsatt er fint i livet etter en demensdiagnose. Men da må det oppleves trygt å være ute og gå, uten at det kan bli farlig om hukommelsen svikter underveis og det blir en feil sving.

Annen logikk

De frivillige letemannskapene er ofte ute og leter etter personer med demens som har blitt borte fra hjemmet eller fra institusjon. Røde Kors oppgir at om lag 20 prosent av deres leteaksjoner er etter mennesker med demens. I byer og tettsteder er tallet en god del høyere.

Å lete etter noen med demens er annerledes enn å lete etter en som er kognitivt frisk, fordi logikken blir annerledes med denne sykdommen. Der andre ville snudd og prøvd å spore seg tilbake til der det ble feil, går demensrammede gjerne rett på. Ofte vil de fortsette rett framover til de møter en hindring, og så kan de bli stående der. Det finnes nok av historier om mennesker som har blitt funnet etter mange timer bak en garasje eller bak en bussholdeplass.

Noen er vandrere. De kan nå langt, og ofte mye lengre enn pårørende tror de klarer. En del har et klart mål: De skal hjem. Men «hjem» kan være barndomshjemmet, og kanskje et sted som ikke finnes mer eller som er uoppnåelig langt unna.

Frihet og trygghet

Å beholde friheten til å være ute og gå, om det er i nærmiljøet eller naturen, betyr mye. Men for å kunne fortsette med dette etter at demensykdommen begynner å bli merkbar, er det viktig med GPS-teknologi, som gjør at den som går raskt blir funnet, dersom hun eller han går seg bort. Slik unngår vi store leteaksjoner, men enda viktigere: At den som er ute og går slipper å bli redd eller sulten og kald. I noen tilfeller handler det også om å slippe å bli funnet for sent eller aldri funnet.

GPS-teknologi er velprøvd og finnes i mange versjoner som kan tilpasses den som skal bruke det, som i en klokke på armen, et kjede rundt halsen, i mobilen eller i en såle i skoa. Nasjonalforeningen for folkehelsen mener at alle som har demens bør få tilbud om GPS-teknologi, tilkoblet en alarmsentral, slik at noen alltid er klare til å rykke ut og at ansvaret ikke ligger hos pårørende.

Ikke godt nok i dag

Over 100 000 nordmenn har en demenssykdom i dag. Av disse bor 60 prosent hjemme. Tall fra Helsedirektoratet viser at det er under 1000 av disse som har et GPS-tilbud. De lokale variasjonene er også store, med Oslo på topp og Nordland på bunn. Før ferien lanserte Helsedirektoratet dette som en ny kvalitetsindikator for kommunene. Det er veldig bra, for her må innsatsen styrkes kraftig.

At under en prosent av de som har demens har fått GPS, er langt fra godt nok. Dette handler om frihet for den som er syk, trygghet for pasient og pårørende og ikke minst verdighet. Å rusle langt av gårde i pysj og tøfler eller å bli funnet etter mange timer bak et busskur eller i en grøft er ikke en situasjon vi ønsker at våre kjære skal havne i.