Bilvask av bestemor

Jeg husker første gang jeg leste om en japansk oppfinnelse som nærmest var en oppvaskmaskin for eldre mennesker (engelsk innhold). Framfor å bli stelt av et menneske, skulle de eldre plasseres inn i denne innretningen. «Vi kan da ikke vaske folk slik vi vasker biler», tenkte jeg da. Men kanskje kan vi det? Det kan hende respekten og verdigheten blir vel så godt ivaretatt i en slik løsning, som den vi ofte har i norsk eldreomsorg, der det er stadig nye personer som skal bistå med noe så intimt som kroppsvask. Jeg er ikke sikker. Men jeg er sikker på at etterhvert som vi får stadig flere teknologiske muligheter, må vi også passe på at vi fortsetter å ha diskusjonen om grenser og etikk.

Når vi i Nasjonalforeningen for folkehelsen snakker om viktigheten av at alle som har demens bør få tilbud om GPS, møter vi fortsatt ofte at «det er jo så vanskelig med personvernet». Men det er det ikke. GPS tar ikke frihet, det gir frihet. Mennesker som ellers ville måtte bli passet på tett eller til og med vært inne bak en låst dør, kan bevege seg og følge egne ønsker og utforskertrang. Datatilsynet har slått fast at trygghet og sikkerhet går foran personvernhensyn i dette tilfellet.

Robotseler og robothunder

Vår idé om hva som er innenfor og utenfor endrer seg. Vi får erfaring og kunnskap og kanskje endrer perspektivene seg. En kunstig sel som virker levende (video på engelsk) har lenge vært brukt i demensomsorgen. Opplevelsen er at den reduserer angst og behov for medisinering. Flere lignende løsninger, med hunder som lager lyder, er varme og puster, finnes også. De bidrar til glede og ro hos mennesker med demens. Det er lite debatt om bruk av slike, fordi vi ser at de gir positive opplevelser.

Men er det noen grenser for hvilke illusjoner som er innafor å skape for mennesker med kognitiv svikt, og som derfor ikke lenger kan skille mellom realitet og opplevelse?

Kunstig virkelighet

Menneskelignende roboter som kan møte de gjentakende samtalene det kan være med en som har demens med småprat, er det greit? Så lenge det oppleves som menneskelig kontakt og en positiv ting? Det jobbes med VR-briller som lar personen som har brillene på være tilbake i sin barndoms dal, og kanskje til og med møte sine kjære som levende aktører inne i brillenes verden. Er det ok å lage en slik fiktiv verden?

Eller hva med klemmejakka (engelsk innhold), en innretning som kan kles på og som gir en opplevelse av å få en klem? Den er laget for personer med autisme, men vurderes også for demenspasienter. Under pandemien og meteren kan det jo være noen og enhver som hadde ønsket seg en slik, men hvordan er det å la folk tro at de omfavnes med varme og kjærlighet, og det egentlig er ledninger og ingeniørkunst?

Jeg vet ikke. Jeg er sikker på at teknologien vil gi mange viktige muligheter som kan bidra til bedre kvalitet, frigjort kapasitet og økt verdighet. Jeg tror jeg nå mener at muligheten for å tilby bestemor en maskin som kan bidra til grundig kroppsvask kan være en vel så god løsning som stadig nye hender som skal løse oppgaven.

Men vi må fortsette å stille spørsmål. For det finnes også grenser.