Etter pandemien: Bo- og byplanlegging for helse og smittevern

Pandemien har blant annet ført til ny debatt om beslutningen om nedleggelse av Ullevål sykehus, skriver VG. Bakgrunnen er uttalelser fra landets nye favoritt, Helsedirektoratets assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad, som sa vi bør «ha mer smittevernhensyn inn i måten vi bygger sykehus på» og pekte på utfordringene med sykehus med høye tårn.

Helseminister Bent Høie har vært veldig klar i sitt budskap om oppfølging etter covid-19: Vi må være beredt på at slike pandemisituasjoner kommer igjen. Det er et viktig signal til de som jobber med planlegging av sykehuskapasitet og lagre for smittevernhensyn, men det er også viktig for de som skal planlegge for hvordan vi skal bygge og bo.

Bygging for smittevern

Koblingen av smitte- og sykdomsforebygging og arealpolitikk er ikke ny. Ullevål sykehus ble i sin tid nettopp planlagt med mål om å hindre smittespredning, med mye trær og plass mellom byggene. Det samme gjelder boligpolitikken fra en tid med mye sykdomssmitte. På østkantområdet Torshov i Oslo ble det bygd arbeiderboliger med lys inn i leilighetene, store bakgårder, brede gater og tilgang til parker. Til grunn for planene lå kunnskap om hvordan sykdom spres når vi er for tett på hverandre og hvordan helse og livskvalitet svekkes av dårlige boliger.

Denne kunnskapen må vi ta med oss når vi skal planlegge for et samfunn som er bedre beredt på å møte smittsomme sykdommer og pandemier. Det samme gjelder erfaringene fra de siste ukene med pandemihåndtering, der retningslinjer om sosial distanse har vært vanskeligere å følge i områder der folk bor trangt og der det er begrenset tilgang på uteareal og friluftsområder. Den leksjonen må også med.

Nærhet avgjør

Kvalitet på bolig og nærmiljø betyr mye for helsen vår. Dårlig luft og mye støy kan føre til sykdom, og få muligheter for å drive med fysisk aktivitet kan forsterke tendensen med mye stillesitting. Bare en av tre følger anbefalingene om 30 minutter med daglig fysisk aktivitet. Det mangler ikke på vilje eller kunnskap, det er nærhet tilgjengelighet det først og fremst dreier seg om.

Vi har en del kunnskap om hva slags tilrettelegging som skal til for å få folk til å bevege seg mer. Mellom 300 og 400 meter er maksgrensen i avstand til grøntområde for at folk skal ta det i bruk i hverdagen. Her trenger vi politiske føringer som sørger for nok grønn uteplass per person.

Vi trenger «tøffelavstand»

Helsehensyn i planlegging vil ikke bare gjelde utelukkende for bystrøk. Gode skoleveier, grønne og varierte uteområdet i barnehager og skoler og aktivitetsvennlige sentrum er viktig for både by og distrikt. Omsorgsbygg, dagsenter og leiligheter planlegges gjerne i det byplanleggeren Michael Fuller-Gee kaller for «tøffel-avstand» til andre sentrale tjenester. For mange kan det være sosialt, økonomisk og helsefremmende å ikke være avhengig av bil. Det kan også gjøre at eldre bor hjemme lenger.  

Planleggingen for smitte må også påvirke hvordan vi bygger helseinstitusjoner, enten det er sykehus, sykehjem eller andre typer institusjoner. Som pasientorganisasjon for mennesker med demens og deres pårørende, har Nasjonalforeningen for folkehelsen de siste månedene vært i kontakt med mange bekymrede pårørende som har vært urolige for smittespredning på sykehjem. Mange har tatt opp at nettopp sykehjemsbyggene er uegnet for å stenge av, isolere og hindre smittespredning, med felles inngang og ankomst til de ulike avdelingene. Nakstads kritikk av «høye tårn» treffer også her. Vi må tenke annerledes.

Mer forebygging

Før pandemien traff også oss, var det sentrale budskapet vårt til helsepolitikere at det nordmenn blir syke og dør av i dag er de ikke-smittsomme sykdommene, som i stor grad kan forebygges gjennom endring av levevaner. Risikofaktorene knyttet til tobakk, alkohol, fysisk aktivitet og kosthold påvirker alle de store sykdomsgruppene som reduserer helse og livskvalitet og som gjør at Norge er langt unna pallen når levetid skal rangeres blant verdens land. Men advarslene om at vi må gjøre noe med de ikke-smittsomme sykdommene er minst like gyldige i lys av pandemien: De som er i risikogruppene for alvorlig forløp ved covid-19, er i stor grad de samme som har ikke-smittsomme sykdommer, som hjerte-og lungesykdom eller diabetes. Å forebygge disse sykdommene bedre er også å ruste oss bedre for pandemier.

Tilrettelegging for bedre luft, mindre støy og økt fysisk aktivitet, er en investering i helse som påvirker vår felles motstandskraft i møte med sykdommer som covid-19. På område etter område må vi ta med oss leksjonene fra denne dramatiske situasjonen som har rammet verden og planlegge for å ruste oss bedre til neste gang.