Demens rammer kvinner dobbelt

Vi må snakke mer om kvinnehelse. Det er fortsatt slik at det forskes mer på sykdommer som rammer menn eller på sykdom som felles. Da er det ofte mannen som er malen og kvinnen som er unntaket. Mye av hjertekunnskapen vår er for eksempel knyttet til mannekroppen, mens kvinner kan ha andre symptomer og behandlingsbehov enn det som er «oppskriften». Som professor i kvinnehelse Berit Schei tok opp på regjeringens toppmøte om kvinnehelse for litt siden: «Å bli behandlet som en mann kan være dødelig, spesielt hvis du er kvinne.»

Sykdommer som kun rammer kvinner har lavere status. Det forskes mindre på dem og behandlingstilbudet er ofte dårligere. I det siste har for eksempel sykdommer som endiometriose og lymfødem fått oppmerksomhet, nettopp fordi de rammer mange, samtidig som mulighet til å få diagnose og behandling er dårlig.

Flere kvinner med demens

I Nasjonalforeningen for folkehelsen jobber vi blant annet med demens. Det er en sykdom som først og fremst rammer eldre mennesker.

Høy levealder er den største risikofaktoren for å få sykdommen. Fordi kvinner lever lenger, er det også flere kvinner som rammes av demens. Forekomsten av alzheimer, som er den vanligste demenssykdommen, er estimert til 7,13 prosent for kvinner og 3,31 prosent hos menn, ifølge europeiske tall. Selv om levealder hos kvinner er forklaring på en del av denne skjevheten, forteller det ikke alt. Blant annet er risikoen høyere for kvinner med lavere utdanning. Vi vet i dag dessverre alt for lite om hva som forårsaker demenssykdommer, og på samme måte som med hjerte- og karforskning, er det overvekt av mannlige deltakere i studier.

Pårørendebelastningen

Anslag på forekomst av demens i Norge tilsier at det er over 300 000 som er pårørende til personer med demens. Her vet vi også at belastningen er ulikt fordelt og at kvinner tar en større del av ansvaret både for partner og eldre foreldre. Menn bidrar med praktisk hjelp, mens kvinner bidrar med pleie og tar et helt annet ansvar for omsorgen. Forskningen viser også at forventningene til innsats fra pårørende er ulikt fordelt. En eldre hjelpetrengende kvinne med en sønn som pårørende mottar cirka 25 prosent mer hjelp fra det offentlige enn om hun hadde en datter som pårørende. Selv i 2020 forventer vi som fellesskap at en voksen datter skal ta mer ansvar for foreldre enn en voksen sønn. 

Å være pårørende er en belastning. Selv om mange opplever det som godt og meningsfullt å kunne stille opp for en partner eller en eldre mor eller far, er det innsats som tar tid og som ofte oppleves emosjonelt krevende. Mange av de som står tettest på en demenssyk blir syke selv, fordi situasjonen er så tung og hjelpen ofte utilstrekkelig.

Kvinnehelse like viktig

Diskusjonen om demens og demensomsorg må derfor også handle om dette. Vi trenger mer forskning på kvinnehelse, inkludert demens. Forskningsrådet må styrke satsingen på feltet og de to professoratene vi har på kvinnehelse i Norge må ikke forsvinne når Berit Schei og Johanne Sundby snart går av med pensjon. Et slikt miljø er viktig både for kunnskapsproduksjon og for å løfte temaet.

Vi trenger også en plan for å støtte pårørende i møte med den varslede doblingen i antall med demens. Pårørende kan ikke ta enda større ansvar og det er viktig at belastning på kvinner ikke fører til at de blir støtt ut av arbeidslivet eller blir utslitt og syke selv.

Kvinnehelse er ikke viktigere enn mannens helse, men det er sannelig på tide at den blir sett på som like viktig.