Til hovedinnhold
Støtt oss

Minablogg

Dette bekymrer meg mest

Denne uken fikk jeg et interessant spørsmål: «Hva bekymrer deg mest med samfunnsutviklingen?» Mitt svar? At vi har så store forskjeller i sjansen for friske liv og leveår.

Vi får stadig nye tall som viser at selv i vårt likestilte land, stiller vi veldig ulikt når det kommer til helse. En gutt født i Akershus kan forvente å leve 2,5 år lenger enn en gutt født i Finnmark. Mellom kommunene i landet vårt er det 12 års forskjell i forventet levealder og denne uken kom det nye tall fra Folkehelseinstituttet som viste at menn på toppen av lønnsstatistikken i snitt lever 14 år lengre enn menn på bunnen av statistikken. Vi er svært bekymret over de nye funnene. De bekrefter bildet av at vi har store ulikheter i helse i Norge, ikke bare på topp og bunn av lønnsstigen, men på alle nivåer.

Ulikhet i sosial helse er ikke et nytt tema. Men det vi ser nå er at de øker. Forskerne bak tallene om inntekt og ulikhet har sett på årene fra 2005 til 2015 og mener den økende ulikheten er oppsiktsvekkende. Vi kan ikke akseptere at helsen vår, det vil si hvor friske vi er og hvor lenge vi kan vente å leve, skal henge så tett sammen med antall studieår og lønnstrinn.

Dobbelt urettferdig

Helse er urettferdig fordelt. Vi starter livet med ulike muligheter og helsen vår påvirkes av en blanding av levekår, miljø, livsstil og gener. Når for eksempel sunne levevaner knyttet til kosthold eller fysiske aktivitet er så sosialt ulikt fordelt, må vi forstå at sunn livsstil i stor grad handler om overskudd og mestring i hverdagen.

Det er en dobbel urettferdighet at mennesker som lever under dårligere levekår med færre livssjanser også opplever mer sykdom og større sjanser for tidlig død.

Vi ikke kan slå oss til ro med at sosial posisjon, enten vi måler det med antall studieår eller lønnstrinn, har så stor betydning for folks helse og levealder.

Økt innsats

Å redusere sosiale forskjeller i helse handler om å redusere den generelle ulikheten i samfunnet vårt. Noen av virkemidlene finnes innenfor helsesektoren, som tidlig oppfølging av barn i risikosoner ved hjemmebesøk etter fødsel, proaktive helsestasjoner og god tilgang på helsesykepleier på skolen.

Men det aller meste som kan gjøre en positiv forskjell for utjevning foregår på andre områder. Da snakker vi om tiltak i hele livsløpet som sikrer like muligheter i oppvekst, skole, arbeid og alderdom. Gratis skolemåltid og mer fysisk aktivitet i skolen er gode eksempler på tiltak som hjelper. Og vi vet at det å få ungdom gjennom videregående skole er en viktig investering i framtidig god helse.

På Stortinget sitter våre folkevalgte nå og skal vedta den nye Stortingsmeldingen om folkehelse, Gode liv i eit trygt samfunn. Rådet fra Nasjonalforeningen for folkehelsen har vært at sosial ulikhet i helse løftes som viktig område, med klare mål og klare metoder for å måle at det vi gjør for å utjevne helseforskjellene virker.

Som jeg svarte på spørsmålet om bekymring: Om vi som samfunn godtar store sosiale og økonomiske ulikheter, godtar vi også sosial ulikhet i helse.