Noe av det beste med Norge

Til hverdags synes jeg det er litt fasinerende hvordan folk i dette landet bruker skjønn framfor å automatisk følge alle regler og rettledninger. I gata der jeg bor har det for eksempel lenge stått et skilt om at vi skal krysse veien og bruke fortauet på den andre siden på grunn av veiarbeid. Så langt har jeg ikke sett noen som har krysset veien. De ser at det går an å gå her de pleier og ignorer skiltet.

På samme måte som rødt lys bare er noe vi forholder oss til om det er mye biltrafikk. Er det ikke det, ser vi på situasjonen og går når det er klart, helt uavhengig av hva lyset måtte vise. Selvstendige mennesker med vilje og evne til å vurdere en situasjon og så bruke skjønn, er et nasjonalt gode. Men av og til er denne selvstendigheten i veien. Som nå.

Rett før helgen overhørte jeg følgende samtale:

- Skal du i Kollen på lørdag?
- Ja. Skogen er for alle. Jeg driter i korona.

Skifesten i Holmenkollen var avlyst, med renn som skulle gå uten publikum på grunn av fare for koronasmitte. Likevel var det mange som valgte å dra opp i skogen og følge rennet derfra. Da blir holdningen vår om å ta lett på regler ikke god. Den kan til og med bli farlig for noen.

Denne uken kom beskjeden fra helsemyndighetene om at vi er kommet til neste fase i koronasmitten i Norge. Fram til nå har alle som har vært smittet hatt kjent smittekilde, stort sett har de vært på skiferie i Italia eller Østerrike. Nå har vi smitte i befolkningen. Da har vi mistet kontroll og vil se store smittetall.

Nå er tiden inne for å legge bort den nasjonale holdningen om å vurdere selv hva som er lurt og ikke lurt når det gjelder å lytte til råd og regler. Å «drite i korona» på egne vegne er ikke greit, fordi du tar en risiko på andres vegne. For de fleste er det et ufarlig virus. Mange vil ikke engang vite at de har det. Men for noen er det farlig. Virkelig farlig. For eldre eller for personer som allerede har en alvorlig sykdom kan det være dødelig.

Vi trenger isteden å hente fram noe av det fineste i vår kultur: Dugnadsånden. For det er det som trengs nå. Strategien er å begrense smitte for å beskytte dem dette er farlig for – og å spre smitten utover i tid, slik at helsevesenet har sengeplasser og respiratorer nok til de som kommer til å trenge det. Nå trenger vi at alle gjør sitt for å bidra.

Arbeidsplasser, organisasjoner, kulturarrangører – og hver og en av oss, må være med for å stoppe smittespredningen ved å følge de ordrene vi får fra helsemyndighetene nå om håndhygiene og å unngå møteplasser som kan bli arena for smittespredning.

Det vil koste. Det er krevende. Men det er helt nødvendig. Nå er det alvor og alle må stille opp.