En urettferdig dugnad

Da regjeringen først stengte, så åpnet Vinmonopolet igjen i forrige uke, kokte det på sosiale medier. Mange var opprørt, både over de som valgte å krysse kommunegrenser for å finne seg en polkø å stå i sammen med mange andre, og over at myndighetene snudde brått og lyttet til de som mente at vin og sprit var en nødvendighetsvare.

For alle de som har kjempet for åpne skoler, åpne fritidsklubber og åpning av idrett for barn og unge, var det spesielt å se hvordan noen voksnes ønske om åpne Vinmonopol kunne imøtekommes slik.

I kommentarfeltet kom det også mange motsvar, og kommentarer om at det er viktig å ikke polarisere, at dette er vanskelige temaer, og nå trenger vi at alle slutter opp om dugnaden. Det er selvsagt viktig at folk følger de råd og regler som gjelder nå. Men vi må tåle en debatt. For dette er ikke en frivillig dugnad der styrer i borettslaget sitter med en liste med rettferdig fordelte oppgaver, der feing av kjellergangen og luking av bedet tilsier omtrent samme innsats. Og der alle får brus og sjokoladekake etterpå.

Urettferdig dugnad

Dette er en vilt urettferdig dugnad, der noen kan sitte trygt på hjemmekontorene sine og dele bilder av en fin skitur midt på dagen, mens andre har jobber der de må ut blant folk og smittefare. Noen har ikke jobb lenger, på grunn av pandemien, og lever nå med stor økonomisk usikkerhet. Noen sykehjemsbeboere har knapt fått møte sine kjære på lange tider, og alle aldersgrupper rapporterer om ensomhet og at det ikke går bra med dem.

Det er en dugnad der noen er i mye større fare for å bli smittet enn andre, fordi de har høy alder eller underliggende sykdom. De sykdommene som nettopp øker risiko for å bli alvorlig syk ved koronasmitte, sykdommer som hjerte- og lungesykdom eller diabetes, er sykdommer som også rammer sosialt ulikt. De påvirkes av levevaner og levevilkår, og vi vet fra forskningen at folk med lavere inntekt og lavere utdanning rammes oftere av slike sykdommer enn de med høyere utdanning og høyere inntekt. Slik blir det dobbelt urettferdig.     

Tøffere for noen

Debatten om skjenking har også fått mye oppmerksomhet. Ønsket om å kunne møte andre ute er lett å skjønne. Vi er alle slitne av dette langvarige hjemmelivet der alt som er hyggelig eller gøy blir avlyst. Men det er ikke vi som må ofre en tur på kafe som har det tøffest nå. De som bor alene eller de som bor trangt med veldig mange, har det tøffere når alt det vanlige forsvinner. Unger som har det strevsomt hjemme har det verre nå, når både skole og fritidstilbud er borte og de er overlatt til hjemmelivet 24/7. Unge voksne som skulle studere eller ut i jobb har måttet sette alt i livet på vent. Folk som slet psykisk før pandemien har det ofte enda tyngre nå.

Temaene som får oppmerksomhet, som hyttetur, skjenking og Vinmonopolet er ikke der de som virkelig rammes av pandemien opplever at skoen trykker.

Forstørrelsesglasset

Det nasjonale selvbildet vårt blir forstyrret av den kunnskapen vi får nå. Pandemien har blitt et forstørrelsesglass som viser hvordan sykdom rammer ulikt. Konsekvensene av koronatiltakene forsterkes fordi Norge er et land med store og økende forskjeller.  

Nylig kom en rapport fra By- og levekårsutvalget, som forteller at stadig flere barn vokser opp i fattigdom og at disse er mer geografisk konsentrert. De beskriver at det finnes et titalls byområder i fem-seks byer, med store og sammensatte utfordringer, og der går utviklingen i feil retning. Forskerne bak rapporten skriver i en kronikk at «Det haster å få på plass en permanent krisepakke for å redusere ulikhetsgapet.»

Slik sosial ulikhet skaper negative spiraler og økte forskjeller, som rammer ekstra tungt i en pandemisituasjon som vi er i nå.

Her og nå handler det om å komme oss gjennom pandemien og få åpnet samfunnet igjen. Når samfunnet gradvis kan åpne opp, må vi prioritere de som trenger det mest, og som ikke alltid roper høyest.

At det er diskusjon underveis er viktig, det er ingen trussel, men bidrar til å få fram ulike perspektiv. Men det kommer en tid etter pandemien, der vi må ha med oss disse erfaringene når de neste planene skal legges.

Vi må anerkjenne skjevheten og urettferdigheten i samfunnet og vi må se hvordan ulikhetene gjør oss mer sårbare for sykdom. Og det må legges en plan for å faktisk gjøre noe med det.