Er det lov å være glad?

En venn deler et bilde fra en skitur i strålende sol, men spør samtidig om det er ok å dele slike ting, nå som det er krig i Ukraina. På NRK forteller de om ny statistikk som viser at vi går mindre på kulturtilbud nå enn før pandemien. I intervjuet med en fra kulturlivet unnskylder journalisten seg for at de i det hele tatt snakker om slike ting nå, mens mennesker rømmer fra bomber i et annet land. Jeg delte et lite hjertesukk over lang ventetid for å få time til å fornye passet. I kommentarfeltet ble jeg spurt om dette ikke er et litt lite problem, gitt krigen.

Og selvsagt er det det. At jeg må reise til Lillehammer på den inneklemte dagen mellom Himmelsprett og helg i mai, er ikke et problem målt mot at tusenvis av mennesker er skadd og drept og millioner på flukt på grunn av krig. Det er småtteri og bagateller. Målt mot krigens brutalitet er det ingen av våre hverdagsirritasjoner eller problemer som når opp, hverken lang passkø eller få solgte konsertbilletter.

Men jeg tror vi skal gi plass til dem likevel. Vi klarer flere tanker samtidig, med både omsorg for mennesker som lider og lyst til å gå på konsert igjen.

Og enda viktigere

Vi skal gi plass til bilder av skiturer i strålende sol. Vi trenger bildene av glede og opplevelse, av mennesker som møtes og har det fint sammen, av gule krokus som kommer opp av bakken og viser at det blir vår.

I to år har vi opplevd en pandemi som har fratatt oss så mye av det som gjør dagene gode, som samvær med andre og opplevelser. Mange av av oss har sluttet å bestille billetter eller planlegge noe hyggelig. Vi er så vant til at alt avlyses, så det er ikke forsøket verdt å prøve. Men det må være lov å være glad for at vi kan sitte på toget uten munnbind. Å gå på kino uten avstand. Å få tro på at bursdagsfesten kan gjennomføres. Den lettelsen og gleden går ikke på bekostning av omsorgen for andre, tvertimot gir det lading til å nettopp bry seg om andre.

Mange er urolige og følger tett med på nyhetsbildet nå. Den uroen kan bli for mye. Da trengs det mennesker som kan ta kontakt, finne på noe og gi noen pauser fra bekymring. I Nasjonalforeningen for folkehelsen er vi opptatt av at lokallagene nå driver sine normale aktiviteter. Vi vet det betyr mye for folk til hverdags, og litt ekstra når det er som nå, å kunne møtes og være sammen.

Flyktningene har begynt å komme til Norge. Mange lokalsamfunn forbereder seg på å ta imot. Det trengs mer enn mat og et sted å sove. Mennesker trenger mennesker. Som enkeltpersoner og organisasjoner må vi se på hvordan vi kan bidra til å gi mennesker som har forlatt alt de har, reist fra familiemedlemmer og kommet til et helt fremmed land, en god mottakelse. Og gode pauser fra vonde tanker og minner som de har med seg.

Vi blir ikke dårligere medmennesker av å gi plass til flere tanker. Det er lov å være irritert på kjæresten eller bekymret for en rar lyd i bilen, selv om det er krig. Det er lov å være spent på om frøene som ble plantet i krukker i vinter kan settes ut og bli blomster i hagen. Det er også lov å glede seg til påskeferie, selv om det er tunge nyheter vi møter når vi slår på radioen, leser avisen eller sjekker nettet om morgenen.

Det viktige er at vi også er der for de som trenger oss nå. At de som har mulighet kan bidra med støtte til hjelpearbeidet på bakken i Ukraina. At vi har et ekstra blikk rundt oss for venner, familie og kollegaer som blir redde av nyhetene og trenger noen å snakke med. At vi er klare til å bidra for mennesker som flykter og som søker en trygg havn der vi bor.

Glede over å se en krokus vokse fram langs husveggen kommer ikke i veien for viljen til å hjelpe eller omtanke for de som trenger oss nå.