Flere historier om demensomsorg

Utenfor huset sitter det en eldre mann og koser seg i glimtene av sommersol. Han er en av beboerne i bokollektivet for personer med demens ved Klyvetunet bo- og aktivitetssenter i Skien kommune. Inne går en person forbi med to hunder. De er en del av tilbudet ved senteret. Hundene bidrar til glede og kan gi ro til de urolige. Demenskoordinatoren holder til i samme bygg. Nasjonalforeningen sitt lokallag, Skien demensforening, har sine møter her.

Ordfører Hedda Foss Five kommer på besøk, og det snakkes om flytting av avlastningsplasser til Klyvetunet, så folk får et kjent sted å være og det nevnes nytt sykehjem som skal åpnes i høst. Denne dagen er en festdag, med signering av avtale om demensvennlig samfunn og nydelig bløtkake på bordet. Men omsorgen for mennesker med demens ligger på ordføreren og de andre politikernes bord hver dag. Det kan være krevende.

Valgkamp om eldreomsorg

Eldreomsorg er alltid et hovedtema i lokalvalgkampen. Med stadig flere eldre og flere som får demens, må dette skyves oppover på listen over viktige saker. De neste tjue årene venter vi på en dobling av antall som får demens. Det har en stor menneskelig kostnad for de som berøres og en stor økonomisk kostnad for kommunene. Med dobling av antall som rammes, dobles også kommunens utgifter. Mange sliter med rekruttering av helsepersonell, med å finne gode boløsninger, og med nok sykehjemsplasser. For litt siden spurte Nasjonalforeningen for folkehelsen norske kommuner om de var beredt på veksten i antall som får demens. Nær halvparten svarte nei. Det bekymrer.

Flere historier

I media er det sjelden historiene om solskinn og hundebesøk som når opp. Der handler det om mennesker som ikke får sykehjemsplass selv om de trenger det, mennesker som stadig har nye hjelpere som kommer innom, eller som, på tross av mange hjemmebesøk, ikke får nødvendig helsehjelp og omsorg. Begge typer historier er sanne.

Norsk demensomsorg er en masse dyktige fagfolk som er på jobb for å hjelpe syke og sårbare eldre. Det er sangstunder og sårpleie, omtanke og faglig oppfølging av ernæring, tid til å sitte og holde i en hånd for å gi hjelp med å finne ro, og innsats for å avdekke og lindre plager. Men det er også ubesvarte alarmer fra et rom på sykehjemmet eller en full bleie som sitter på i timevis. Det er mangel på folk og det er mennesker som går hjem fra jobb med opplevelsen av nok en dag der de ikke strakk til. Vi trenger flere av de gode historiene. De vonde er uakseptable, og vi må gjøre alt vi kan for at det ikke skal skapes nye.

Mye ugjort

Kommunevalget avgjør hvem som skal bestemme i kommunene de neste fire årene. Vi vet at det er mye ugjort. Nasjonalforeningen jobber sammen med over 170 kommuner om demensvennlig samfunn, Skien ble med for et par uker siden og Notodden forrige uke. Demensvennlig samfunn handler om at flere får kunnskap, slik at de kan bidra om de møter noen med demens som strever med å finne veien eller huske koden på kortet sitt. Skal vi klare å møte veksten i antall som får demens, trenger vi at kommunene våre trapper opp innsatsen. De må bli demensvennlige, de må få på plass aktivitetstilbud, de trenger gode boløsninger, avlastning for pårørende og trygge sykehjemsplasser. Satsing på teknologi og investering i medarbeidere er helt nødvendig for å lykkes.

Mye gjøres, som i Skien. Mye er ugjort mange steder. Vi trenger kommunepolitikere som er klare til å ta det ansvaret de har for å sikre at våre mest sårbare eldre får den hjelpen og omsorgen de trenger. Det må bli mer av gode stunder i solveggen, eller med en hund i fellesrommet, og de vonde historiene om fulle bleier, matmangel og ensomhet må bli nettopp historie, noe som ikke skjer lenger. Det fortjener våre eldre.