Fortellinger om fortvilelse

Historien om eldreomsorg i Norge i 2023 har mange kapitler om fortvilelse. Eldre mennesker opplever ensomhet og utrygghet. Pårørende ser at den de er glade i ikke får nødvendig stell og pleie. Medarbeidere kjenner på utilstrekkeligheten. Det er alltid noen som venter, det er aldri tid til å gjøre jobben slik de ønsker – og slik det vet den bør gjøres.

For få på jobb

Det handler hele tiden om nok folk på jobb i helse-og omsorgssektoren. Gjennom to episoder har NRK i programmet Brennpunkt vist fram situasjonen i hjemmetjenesten og på sykehjem. Begge steder viser de at eldre og sårbare mennesker ute av stand til å ta vare på seg selv, ikke blir tatt vare på av de som har ansvaret for det.

I hjemmetjenesten får vi se hvordan en eldre kvinne med demens får besøk av stadig nye hjelpere. Flere titalls er innom på noen uker. Hun ber gang på gang om å få noen faste. Med demens pågår det en intens kamp hele tiden for å klare å gripe virkeligheten. Stadig nye mennesker gjør ikke den oppgaven lettere for en hjerne som har mistet mange koblinger. Mange gir god omsorg, mens noen glemmer å følge med på om medisiner blir tatt eller de stoler på svar om at den eldre kvinnen har spist. Slik blir det hele dager uten mat.

På sykehjemmet er det en som opplever uker uten tannpuss. Bleien er så full av urin at den henger ned på knærne. I episoden om sykehjem er det ansatte som gråter etter endt arbeidsdag, eller som gruer seg for å ta fatt, fordi de vet at det som venter er nok en dag der det aldri vil være nok det de kan rekke.

Jakt på løsninger

Nasjonalforeningen for folkehelsen jobber for mennesker med demens og deres pårørende. Det som vises på TV og skrives om i avisene er dessverre en type historier som er godt kjente for oss gjennom Demenslinjen, demensforeningene våre og nettverket vårt. I mange kommuner og på mange sykehjem gjøres det en kjempeinnsats for å gi god omsorg, men det er for mange historier og eksempler som ligner de vi hører nå, der det glipper, der omsorg svikter og der strikken strekkes for langt før noen får sykehjemsplass.

Det finnes ingen enkle løsninger når mangel på helsepersonell er den viktigste årsaken. Vi må ta tak i både studieplasser, lønn og hele stillinger, men også hva slags arbeidsliv de tilbys. Når hverdagen er press og opplevelse av utilstrekkelighet, forklarer det hvorfor mange velger å bytte til andre jobber. Vi må også se på muligheten for å få inn flere til å løse de oppgavene som ikke krever helsefaglig bakgrunn, som å lage gode rammer rundt måltider. Teknologi kan også gi viktige bidrag til trygghet og kvalitet, samtidig som det kan frigjøre kapasitet slik at vi får brukt fagfolk der de trengs mest. Dette tar vi opp når vi møter helseministeren og hennes folk eller de som jobber med helse på Stortinget. Demens- og eldreomsorgen må bli bedre, slik at alle får nødvendig helsehjelp.

Fortellingene om fortvilelse er for mange. Det er uverdig og uakseptabelt. Vi må fortsette jobben for en bedre eldreomsorg, med kunnskap og kapasitet til å gi folk den omsorgen og hjelpen de trenger. Vi må få helt andre historier å fortelle når vi skal snakke om hvordan vi tar vare på våre mest sårbare eldre.