Fra barndom med lek til barndom med skjerm
Den norske barndommen har endret seg. Løkkeleken etter skolen er byttet ut med skjerm og stillesitting. Nå begynner vi å se konsekvensene – og de gir grunn til bekymring.
Norske barn er mest på internett av alle barn i Europa. Det er en topplassering vi ikke har noen grunn til å være spesielt stolte av. De mange timene barn tilbringer foran en dataskjerm eller på mobiltelefonen, har etter hvert skapt bekymring og debatt. Det handler både om hva de ser og gjør på disse skjermene, men også hva de ikke rekker å gjøre fordi de er på skjerm.
I det siste har flere deltatt i debattene om for eksempel mobilbruk, med forslag om økte aldersgrenser på sosiale medier for å beskytte barn mot innhold som er lite egnet for barn, og ønsker om skolen som mobilfri sone. Bakgrunnen for debattene er økt kunnskap om effektene av skjermbruk og økt bekymring for hva det gjør med ungene våre at de er pålogget mange timer om dagen.
Ny kunnskap om skjermbruk
En bok som har fått mye oppmerksomhet er Johann Hari sin bok Stjålet fokus, om hvordan appene på smarttelefonen er laget for å holde deg der, med varslinger som plinger, «likes» som fordeles i doser, slik at det stadig skjer noe nytt under posten du delte, og uendelighetsfunksjoner, der det bare følger på med mer videoer, uten at vi aktivt må velge. Effekten er avhengighet og mangel på fokus.
Det har lenge vært en mistanke om en sammenheng mellom sosiale medier og jenters psykiske helse. Nå kan vi ikke si at det er noen tvil lenger, skriver professor ved New York University, Jonathan Haidt, i en grundig gjennomgang av forskningen på feltet. Han beskriver en samfunnsendring der vi har gått fra en play-based childhood til en phone-based-childhood, der tidsbruken på sosiale medier særlig har påvirket jentenes psykiske helse negativt.
Flere forskningsprosjekter har sett på at evne til empati reduseres ved mye skjermbruk, mens andre igjen har sett på hvordan barn og unges konsentrasjon er blitt svekket av at de er vant til å bli underholdt til enhver tid, og alt som er kjedelig eller vanskelig kan klikkes bort. Erfarne lærere forteller om en helt ny hverdag, der kampen om konsentrasjonen og mot skjermen har gitt en helt ny virkelighet.
Helseskadelig stillesitting
For oss som jobber med folkehelse handler dette også om alt som ikke skjer, fordi ungene våre er på skjerm, istedenfor å gjøre det de hadde hatt tid til og rom for ellers. Som å leke eller være aktiv på andre vis. Fra seks års alder har barn et fallende aktivitetsnivå og når de blir ungdommer er de stillesittende de fleste av sine våkne timer. Dette er skadelig for helsen.
Inaktivitet øker faren for alvorlig sykdom, som hjerte- og karsykdommer, høyt blodtrykk, fedme, diabetes type 2. Mye tid på skjerm bidrar til at altfor mange barn i Norge har dårlige motoriske ferdigheter. Hele ti prosent av norske barn sliter med motoriske ferdigheter. Det betyr at de for eksempel har problemer med å hinke, ta imot en ball eller knyte skolissen. Barna blir rett og slett klossete fordi de beveger seg og leker for lite. Økende tid brukt på skjerm gir risiko for at dette problemet vil øke.
For stort for frokostpraten
I en debatt på NRK for en stund siden, var rådet at foreldre snakker med sine egne barn om dette og at man tar det opp på foreldremøtet på skolen. Men disse utfordringene er altfor store til at det kan løses i den hjemlige praten ved frokostbordet. Når halvparten av niåringene og 85 prosent av 11-åringene er på sosiale medier, må dette møtes med en større samtale i fellesskap om hvordan vi vil at dette skal være.
All bruk av skjerm er ikke negativt. I skolesammenheng gjør det at elevene kan få matteoppgaver tilpasset nivå, framfor å slite med noe som bare ødelegger motivasjon, eller at det å finne fram til informasjon blir enkelt og effektivt. Mange opplever at det å spille sammen over nettet kan være inkluderende, og for noen er det folk de møter på nettet som er de virkelige vennene.
Men summen av det negative og summen av tidsbruken som går på bekostning av så mye annet, som aktivitet og lek, gjør at vi trenger lærere, foreldre, politikere, frivilligheten og alle andre engasjerte med i diskusjonen om hvordan vi faktisk vil ha det – og hvordan vi kan gjenerobre en del av barndommen fra smarttelefonenes grep.