Idrett for alle: Kan vi lære noe av 1980-tallet?

Vi som vokste opp på Stovner var kjempestolte av at vi hadde egen idrettsbane på hjemstedet vårt, Stovnerbanen, med løpebaner og i den ene svingen: høyde, stavhopp og spydkast.  Sånn jeg husker det, var de fleste av ungene med på et eller annet. Selv i en østkantbydel i Oslo, med store levekårsutfordringer, var det sånn at de som ville være med på idrett, var med. Det var de lokale klubbene, Stovnerkameratene og Høybråten og Stovner IL, som gjaldt.

Hukommelsen er alltid en farlig kilde, men forskningen støtter opp om bildet av at idretten var mer inkluderende for noen tiår tilbake. Idretten var for alle. Klasseskillene i deltakelse fra 1950-tallet, var nærmest borte da vi kom til 1980-tallet. Størrelsen på lommeboka til foreldrene var ikke en avgjørende faktor. Slik holdt det seg de neste tyve årene. Derfra viser forskning at klasseskillene kommer tilbake.

Økte skiller

Når NOVA oppsummerer nå, peker de på at det er tydelige sosioøkonomiske forskjeller både når det gjelder rekrutteringen til og frafallet fra organisert idrett. De som kommer fra familier med høyrere utdanning og god økonomi, deltar i større grad og fortsetter lengre enn de andre. Nær dobbelt så mange fra høyere sosiale lag deltar i ungdomsidrett, sammenliknet med ungdom som vokser opp med færre ressurser hjemme. Tallene viser en forskjell på hele 56 prosent mot 29 prosent. Gapet i idrettsdeltakelse mellom ungdom med og uten minoritetsbakgrunn har også fortsatt å øke det siste tiåret.

Hva skjedde? Enkelte studier peker på blant annet økt profesjonalisering av idretten, økende kostnader og krav om foreldreinvolvering er forhold som kan tenkes å bidra til en mer ekskluderende barne- og ungdomsidrett.

Lista for å delta har blitt lagt høyere. Eksempler som er laget viser at en trettenåring på håndball eller fotball koster rundt 10 000 kroner i året, mens langrenn har en prislapp på nær 40 000 kroner for de yngste tenåringene. En undersøkelse utført av Oslo Idrettskrets, som er omtalt i Aftenposten, viser at tilbudet fra idrettslaget har blitt dyrere. Frivillige foreldre som erstattes av lønnede trenere, er en viktig forklaring.

Slik har idretten priset ut seg selv.

Plass på laget

Ved siden av skolen, er idretten vår viktigste fellesarena for barn og unge. Å spille på et lag eller øve seg i løypa gir mange ekstra goder: Fellesskap, mestring, respekt for andre og, ikke minst, glede.

For Nasjonalforeningen for folkehelsen handler det om investering i helse og utjevning av ulikhet. Lik mulighet til å delta er med på å utjevne forskjeller som gjør at god helse og levealder blir så ulikt fordelt.

Mange klubber gjør en god jobb for å finne løsninger for de som ikke har råd. Men for å skape en inkluderende idrett er det ikke tilstrekkelig med ordninger rettet mot de med dårlig råd. Vi trenger langt større innsats for å holde kostnadsnivået nede og sørge for at alle kan være med.

Vanligvis er det klokt å se framover når det skal legges en strategi. I denne saken kan et blikk bakover være klokt også.

Vi klarte å få bukt med klasseskillene i deltakelsen på 1980-tallet. Vi kan klare det igjen, så alle som vil kan få plass på laget.