Kan jeg dra til Sverige om det bare er en liten tur?

På et hastemøte hos Helsedirektoratet i midten av mars ble vi spurt om vi kunne hjelpe til med å svare på folks mange spørsmål om helse og koronasituasjonen. Direktoratets egne telefonlinjer var sprengt og de trengte andre som kunne være med og bidra. Vi foreslo Frivillighetens koronalinje, som et eget tilbud der vi kunne være med å svare på spørsmål om råd og retningslinjer.

For oss som har en lang historie med å drive med folkeopplysning og innsats mot spredning av smittsomme sykdommer, var det helt naturlig å brette opp armene og gjøre oss klar til dugnad. Midt på dagen på lørdagen fikk vi ja til å sette i gang ideen. Allerede dagen etter, søndag morgen klokken 0900, satt vi klare til å ta telefonen. Nasjonalforeningen for folkehelsen har hatt med oss Norske Kvinners Sanitetsforening og LHL på laget, som også har stilt med medarbeidere og frivillige.

Vi er i en helt spesiell situasjon. Få av oss var forberedt på at trygge Norge kunne bli rammet av en global pandemi. Det var vel heller ikke særlig mange som hadde tenkt seg at vi kunne få dager som nå, med de strengeste tiltakene siden andre verdenskrig, for å begrense hva vi kan og ikke kan gjøre. Ny informasjon og nye tiltak gjør at det er vanskelig for en del å få med seg alt som kommer – og en del kan være vanskelig å forstå. Derfor opplever vi det som så meningsfylt å få lov til å være med på dette arbeidet med å dele råd og svar.

Etter en måned i drift har vi tatt i mot over 4200 samtaler. Å gi informasjon er vår viktigste oppgave, men vi er også opptatt av å være medmennesker i en krevende tid og ha tid til å snakke med de som trenger det. I ukene som har gått, opplever vi at det nettopp er flere som har behov for noen å snakke med om bekymringer og uro. Det er mange kilder til informasjon, og det er lett å bli overveldet. Nettopp nå, når vi har færre fysiske møter, er det få snakke med noen meningsfullt og nødvendig for mange. En del er bekymret for egen sykdom og mangler nære som kan bistå med praktisk hjelp og omsorg dersom de skulle få koronasmite og bli dårlige. Andre er redde for nær familie som er i risikogruppene.

Spørsmålene vi får bringer oss også tett inn på livet til folk, som:

• Jeg var ikke helt frisk før helgen. Kan jeg gå på jobb på mandag?
• Samboeren min er i risikogruppen og sjefen min tar ikke smittevern på alvor. Hva skal jeg gjøre?
• Mann (80+) vil gjerne kjøre fra Oslo til Vestlandet for å besøke kjæresten. Er det lurt?
• Foreldre er på sykehus med korona, er det ok å vaske hjemme hos dem da?
• Faren til barnet mitt bor et annet sted, kan jeg nekte samvær i denne perioden av hensyn til smittefare?
• Vi har havnet i karantene hos slekt i Oslo og her er det trangt! Kan vi reise hjem litt før?
• Kan jeg dra til Sverige om jeg bare drar en liten tur og handler?

Det vi opplever på linjen er at veldig mange ringer for å sjekke at det de har tenkt er riktig – og dermed bli tryggere i sine valg om hvordan de skal løse utfordringene nå. Og noen ringer med håp i stemmen om at det de har lyst til skal være lov igjen, som å få besøk av barnebarn eller ta en tur på hytta. Vi skulle så gjerne sagt «ja!» Men ofte er svaret «nei, dessverre». Slik er det akkurat nå. Men en dag vil det bli hverdag igjen, der vi ikke trenger å lure på regler for en bestemorsklem eller grilling med venner. Der det å reise på jobb ikke kjennes utrygt og der vi ikke går i bue rundt hverandre når vi møtes på turveien. Til da må vi prøve å gjøre vårt beste for å begrense denne unntakstilstanden ved å følge råd og regler.