Koronaviruset rammer ikke tilfeldig

Teksten er publisert først som kronikk i Dagsavisen 31. mars.

«Aldri før har tre enkle ord - helse for alle - betydd så mye», skriver redaktøren i det prestisjetunge forskningsmagasinet Lancet, Richard Horton, på Twitter. Han peker på at de landene som vil komme seg best gjennom den globale koronapandemien, er land som har universelle, likeverdige, aktive og velfinansierte helsesystemer.

Ut fra disse kriteriene er vi nordmenn blant de heldige. I Norge har vi et av verdens beste sikkerhetsnett, som gjør at vår mulighet til å få helsehjelp ikke er styrt av økonomi. Vi har nettopp de universelle og likeverdige tjenestene som Horton anbefaler, både når det gjelder helse og velferd.

Sammenliknet med de aller fleste andre land, må vi også si at tjenestene er godt finansiert. Men også hos oss påvirker økonomien helsen vår. Personlig økonomi er ikke irrelevant når smitten nå sprer seg i den norske befolkningen. Noen er mer utsatt enn andre. Høy alder øker risiko. Det samme gjør det å ha underliggende sykdom, som kreft, diabetes eller hjerteog karsykdom.

Dette er ikke sykdommer som rammer nøytralt, de følger mønstre som går som trappetrinn gjennom hele befolkningen: Jo lavere inntekt, desto mer sykdom. De som er mest sårbare for alvorlig forløp ved koronasmitte, er de samme som er mest utsatt alltid. Folk med kortere utdanning og lavere inntekt blir mer syke og dør før de med høyere utdanning og høyere inntekt. Ser vi på menn i topp og bunn av lønnsstatistikken er ulikheten i levealder hele 14 år.

Disse ulikhetene i helse er med oss når folkehelsen vår nå skal testes i møtet med det nye koronaviruset. Det er mye som påvirker helsen vår. Noe handler om gener og flaks, mens mye handler om levekår, miljø og levevaner. Muligheten til å investere i gode helsevalg som styrker helsen og smitteverntiltak for å beskytte seg selv og sin familie, er ulikt fordelt i befolkningen. Det er ikke alle som kan sitte på hjemmekontor. Folk har veldig ulike muligheter til å gjennomføre tiltak som isolasjon og unngå smitte ved å holde avstand, dersom de bor mange i en blokkleilighet framfor få i en større enebolig.

Mennesker som allerede lever med konstant økonomisk stress, som har fysisk utsatte jobber og problemer med å få dagene til å gå opp, har en livssituasjon som ikke gir samme overskudd. Når levekårsstresset hoper seg opp i kroppen, samtidig som man er ekstra bekymret for smitte, vil helsen påvirkes. Svekket immunforsvar og manglende overskudd til å mestre en ellers krevende hverdag, gjør det vanskeligere å håndtere et smittsomt virus.

Ulikhetene i helse blir nå dobbelt urettferdig, fordi de som allerede har strevsomme liv også får byrden med dårligere helse.

Nå står vi midt i en krise. Her og nå er det én ting som er avgjørende: At vi samles om de nasjonale tiltakene for å redusere smitte. Slik håper vi at helsevesenet vårt ikke kollapser underveis i denne pandemien. Vi er heldige som har det helsevesenet vi har, der økonomi ikke avgjør den medisinske hjelpen. Men også hos oss er det helt avgjørende at tiltak som nå settes inn, blir vurdert med et ulikhetsperspektiv.

Når vi kommer ut på den andre siden av denne krisen, må vi ta debatten om sosial ulikhet i helse på alvor. At vi har så stor skjevhet som vi har, gjør at vi har mange blant oss som har dårligere helse enn de kunne og skulle ha hatt. Det er alvorlig til enhver tid, for den enkelte og for samfunnet. I en pandemi er det summen av immunforsvar i befolkningen som avgjør hvor ille dette vil bli. Da er det en felles utfordring at vi har tillatt sosial ulikhet som fører til skjevhet i hvem som rammes og som øker vår felles sårbarhet. Vi vil være mye bedre rustet for kommende utfordringer om vi sørger for å nå målet om helse for alle."Vi er heldige som har det helsevesenet vi har."