Rusler løsningen rundt på gulvet?

I et rom i et bygg i Trondheim rusler en rotte rundt i en stor kasse. Den har en ledning festet til noen sensorer på hodet. Rommet er mørkt. Rotta er tross alt et nattdyr. Ved siden av kassen står det en og følger med på at rotta ikke biter av ledningen og passer på å gi jevnlig belønninger i form av maisknas. Bortenfor kassa står et bord med en pc, som lyser opp i mørket, fra skjermen der tallene fra sensormålingene tikker inn. 

Målet er at disse tallene på skjermen en dag skal være med på å finne startpunktet i hjernen for alzheimer, og slik finne en stoppfunksjon og dermed få sluttpunktet for denne sykdommen.  

Dette laboratoriet tilhører teamet til de norske Nobelprisvinnerne Edvard og May-Britt Moser og vi fikk nylig besøke dem og høre om forskningen deres. De er blant de mange som nå forsker for å finne en kur for demens. Selv om de er best kjent, foreløpig, er det også andre fremragende demensforskningsmiljøer her i landet.

Mange leter

Alzheimer er ingen ny sykdom. Den har vært kjent i over 100 år. Når svarene så langt er få, er det fordi det er en sykdom som angriper vårt mest kompliserte og avanserte organ: Hjernen. 

Mange land satser på demensforskning. Tyskland, Nederland, Storbritannia, Japan og USA er på. Norske forskere er i verdenstoppen, og samarbeider med de internasjonale miljøene. Det forskes på alle mulige måter for å forstå hvordan sykdommen virker på hjernen. Det testes medisiner laget for andre sykdommer, i håp om at de skal ha effekt på demens og. Vi får stadig bedre data om personer med demens og vil få mer kunnskap om risiko, forebygging og bedre diagnoser. 

Som forskeren Edvard Moser sa da jeg møtte han i forrige uke: Vi har mange biter av puslespillet.

Fortsatt ingen kur

Men her og nå har vi ingen kur. Vi har ingen medisin som kan hente opp igjen minner eller sørge for at nye opplevelser lagres hos den som har fått demens. 

Det vi kan bidra med er å ta vare på det som fortsatt er fint i livet. Vi kan ikke lage nye minner, men vi kan lage gode stunder. Å gå en tur sammen. Se på en klar høstmåne. Lytte til musikk. Sitte på en benk og kjenne sola i fjeset. Holde i en hånd eller gi en klem - og kjenne på at selv om hjernen glemmer, så husker hjertet. 

Livet her og nå

I Nasjonalforeningen for folkehelsen jobber vi for mer penger til forskning. Men vi er også tilstede i mange av landets kommuner med våre demensforeninger og aktivtetsvenner, våre frivillige, som nettopp er med for å gjøre hverdagene bedre for de som er rammet - og for deres pårørende. 

For hver dag er det tusenvis av pårørende som gjør en fantastisk innsats for sin livspartner eller foreldre som har fått demens. Altfor ofte opplever de å stå alene i det, med beskjed om en brutal diagnose og ingen oppfølging. De lever liv der den de er glad i mister evner, som å ta vare på seg selv, finne veien eller skru på kaffetrakteren - eller skille dag og natt. 

Det er en påkjenning. Det er en sorg. Mange er slitne. Mange sliter seg ut. 

Derfor er vi opptatt av å være der både for den som er syk og den som står ved siden av den som har diagnosen. Gjennom opplevelse og det å være sammen med andre, ikke møte alt alene. 

En tydelig stemme

Nasjonalforeningen for folkehelsen er også en stemme for de som trenger å bli hørt. For pårørende til demenssyke står ikke utenfor Stortinget med ropert. De er for utslitte til det. Vi vil være den stemmen på deres vegne. 

Vi er stemmen for å bidra til at de som har fått demens skal få ta vare på det som er godt i livet, så lenge som mulig, gjennom oppfølging som er tilpasset den som er syk, fra tilbud om gårdsbesøk eller snekkerverksted til vi kommer dit at det er en trygg sykehjemsplass som trengs. 

Vi er stemmen for de pårørende. For hjelp, støtte og avlastning. 

Vi er stemmen for de som kommer til å bli syke. For det kommer til å bli flere. Vi anslår at 77 000 mennesker lever med dette i dag. De neste to tiårene vil tallene dobles. Det krever en helt annen innsats fra kommunene for å være beredt. 

Bare forskning hjelper

Og vi bruker stemmen vår på vegne av de som er berørt nå og de som skal bli det i årene som kommer, om penger til forsking. Det er bare forskning som kan stoppe demens. Det er den eneste veien ut. 

Vi vet ikke hvor lang tid det tar. Vi vet ikke hvor gjennombruddet vil komme eller når – om det er rottene i Trondheim eller et helt annet forsøk et helt annet sted som vil finne svarene først. Men vi vet at det ikke finnes noe annet alternativ enn håp. 

Det finnes ikke noe annet alternativ for å stoppe demens enn å støtte forskning. 

Denne teksten er en omarbeidet versjon av åpningstalen til åpningen av årets Demensaksjon på Litteraturhuset i Oslo den 16/9. Ønsker du å støtte Demensaksjonen?
Send penger via Vipps til 2216.