Teknologi er en del av løsningen, men ikke alene

Med en global eldrebølge på gang, forskes det som aldri før på teknologi som kan avlaste helsevesenet og bidra til bedre helse og velferd.

Velferdsteknologi, eller trygghetsteknologi, har vi hatt en stund. Vi har allerede klokker som ikke bare viser tiden, men når på døgnet det er, siden døgnvillhet er en utfordring. Vi har sensorer i gulvet som kan varsle ved fall, eller om det tar for lang tid før noen er tilbake i sengen igjen etter en nattlig tur til toalettet. Denne teknologien kan gi økt privatliv, fordi det gjør tittebesøkene unødvendig, det å sende ut helsepersonell på rutinemessige nattbesøk for å sjekke, også når alt er i orden.

Vi har stadig bedre løsninger for GPS, der denne kan tas med som en klokke, kjede eller skosåle, og der det er kobling mot en alarmsentral. Her har vi kommet videre fra debatten om personvern til debatten om tekniske løsninger. Dette betyr økt bevegelsesfrihet for den som har demens, og langt mindre bekymring for pårørende og helsepersonell.

Det forskes på teknologi som kan hjelpe til med å fange opp sykdomsutvikling, slik som sensorer som måler aktivitet. De kan oppdage endringer i aktivitet og bevegelsesmønstre. Personer med demens blir ofte mer passive og beveger seg mindre. Slik kan teknologien varsle om at det kan være kognitiv svikt på gang. Når hukommelsen svikter er det også vanskelig å huske om dagens medisin er tatt. Vi har medisinroboter som kan dosere og si fra når det er på tide med medisin – og varsle videre dersom det ikke er tatt medisin.

Dette er teknologi som gjør at mennesker som rammes av demens kan bo hjemme lenger og beholde det vanlige livet sitt en ekstra stund. Det er verdifullt.

Roboter som selskap

Vi begynner også å få mer teknologi på plass for å møte behovene når sykdommen har kommet enda lengre og evnen til å ta vare på seg selv og å kommunisere er enda mer svekket. Nyhetene tikker inn hyppig om roboter som kan være et sosialt tilbud for mennesker med demens, som en robothund som reagerer på lyd og gir respons, og der personligheten kan styres via en app. Vi har også kjendisroboten Pepper, som kan snakke, og der det er håp om at den kan utvikles til å bli godt selskap for personer med demens. Forsøkene som er gjort så langt, tyder på at dette kan være positive innslag som bidrar til opplevelse av sosial kontakt og stimuli.

Det skjer også flere interessante ting knyttet til sosial kontakt på avstand, når besøk ikke er så lett å få til. En skjerm som gir mulighet til å sende bilder, videoer og beskjeder – eller til å starte videosamtaler, kan bidra til å redusere opplevelse av isolasjon for mennesker som ikke lenger får til å bruke smarttelefonen.

Digital dagbok

Demens gjør at språket blir borte. Da er det vanskeligere å få vite hvordan personen i senga eller stolen egentlig har det. Nå har noen utviklet en såkalt digital dagbok, en stressball som pasienten kan holde i hånden og som leser av data fra bruker. Grasp kan brukes av ulike typer pasienter, også for å måle stress og tilfredshet hos personer på sykehjem.

Vi kommer til å oppleve en rekke framskritt framover, der sensorteknologi og andre teknologiske gjennombrudd vil bidra til mer kunnskap og mulighet for bedre tilpasset omsorg.

Mennesker trenger mennesker

Noen ganger er teknologien bedre enn mennesker. Et av de kjente eksemplene fra helseteknologien er Microsoft sin superdatamaskin Watson, som med sin tilgang til all verdens medisinske informasjon er både raskere og mer treffsikker i sin diagnose enn menneskelige kollegaer. Men den aller beste diagnosen settes når Watson og legen samarbeider.

I framtiden vil vi få mer teknologi som vil være positive bidrag både for frihet, trygghet og pleie for mennesker med demens. Men vi vil fortsatt trenge menneskene. Det er ting maskinene ikke kan overta. Alt kan ikke scannes, alt kan ikke måles med sensorer og sammenlignes med databaser. Omsorg er ikke bare praktisk, det er tilstedeværelse, omtanke og deltakelse. Mennesker trenger mennesker. Så enkelt er det.