Valgt usunt? Betale selv?!

På et seminar nylig presenterte stipendiat ved Universitet i Oslo, Gloria Traina, sin nye studie om befolkningens oppfatninger av frihet og ansvar knyttet til egen helse. Her har hun spurt om hva folk mener om tiltak fra det offentlige for å bedre helsen vår, som informasjon og avgifter, men hun har også spurt om de som har gjort lite helsevennlige livsstilsvalg bør betale mer enn andre for helsehjelp. Der ble jeg overrasket over svaret: Hele en av tre mener at det hadde vært rimelig.

Den studien fikk meg til å tenke: Vi ber jo ikke den optimistiske påsketuristen som har rotet seg bort i fjellet om å betale for leteaksjonen.

Vi ber ikke håndballspilleren som har belastet kroppen sin med trening mange ganger i uka, over mange år, om å betale for kneoperasjonen sin.

Det samme gjelder for syklisten som ramler stygt på vei til jobb etter å ha vært litt for kjapp i en sving.

Heldigvis har vi ikke et helsevesen – eller et sikkerhetsnett - der folk skal være redde for å bli sittende med et for stort ansvar for egen helse og med utsikter til en helseregning de kanskje ikke har råd til.

Debatten om egenbetaling for skyld i egne helseproblemer er en interessant teoretisk øvelse. Den sier noe om noe. Kanskje mest om holdninger. For det noen mener at det skal betales for, er helsekonsekvenser av for lite fysisk aktivitet – ikke for mye, selv om det også kan ha helsekonsekvenser. Eller de som spiser for mye – ikke de som spiser for lite, selv om årsakene ofte kan ligne hverandre.

Utgangspunkt for helsevalg

Skal vi snakke om ansvar for helsevalg er det sentrale å se på hvilke forutsetninger vi har for å gjøre gode valg.

Når vi vet at god helse og levealder følger så tett på utdanning og inntekt, trinn for trinn bedres helsa med flere tilegnede studiepoeng og lønnstrinn. Da er ikke helsevalgene våre åpne og frie valg, men konsekvenser av resten av livet, der rommet for å investere tid og penger i kropp, sunn mat og gode vaner er ulikt fordelt. Det krever et overskudd å ta gode helsevalg.

Skal vi holdes økonomisk ansvarlige for levevanene våre når vi kommer til legen eller sykehuset, må det være på premisset at vi stiller likt. Og det gjør vi jo ikke.

Stor ulikhet

Vi har store sosiale forskjeller i helsen vår i Norge. Da Folkehelseinstituttet la fram sine tall om 14 års ulikhet i levealder for menn i toppen og bunnen av lønnsstatistikken, pekte de på forskjellen og på at den øker og at økningen vi nå ser er oppsiktsvekkende.

Sykdomsbyrden hos befolkningen er klart større hos de med færre lønnstrinn og studiepoeng. Dette gjelder hele veien, fra topp til bunn. Trinn for trinn oppover denne trappen forbedres helsen vår. Men alle får ikke være med på trappeturen opp. De står igjen på lavere trinn.  

Voksne mennesker har selvsagt et ansvar for egen kropp og egne livsvalg. Men når vi ser at helse er så skjevt fordelt, kan det ikke være et privat ansvar å legge til rette for gode helsevalg. Det er heller ingen god ide å fordele skyld og en høyere regning til de som stiller dårligst på helsestatistikken. Å utjevne disse forskjellene i fordeling av helse må være fellesskapets ansvar.