Likeverdig tilgang til tjenester

Likeverdige tjenester er et overordnet mål for alle helse- og velferdstjenester. Digitalisering og ny teknologi må innføres på en måte som bidrar til å sikre likeverdighet. Nasjonalforeningen for folkehelsen snakker hvert år med flere tusen pårørende til mennesker med demens. Mange av henvendelsene gjelder ulike utfordringer knyttet til at digitale tjenester kan være vanskelige å bruke for personer med demens og deres pårørende.

Digitalisering av offentlige tjenester, særlig innen helse- og omsorg, er helt nødvendig om vi skal lykkes med å tilby gode tjenester i en tid med stadig økende behov og færre yrkesaktive. Helsepersonell er en knapp ressurs, og digitale løsninger kan bidra til å frigjøre viktig kapasitet slik at denne kan brukes der den trengs mest. I dag ser vi imidlertid at nye former for utenforskap oppstår for borgere som ikke er digitale.

Norge har store utfordringer med sosial ulikhet i helse, der utdanning og inntekt i stor grad påvirker sykdom og levealder. Det er om lag 600 000 ikke-digitale brukere i Norge, og digitalt utenforskap rammer først og fremst de med lav inntekt, høy alder, funksjonsnedsettelser og de som står utenfor arbeidsstyrken. Digitalisering må ikke forsterke allerede store ulikheter i helse. Nasjonalforeningen for folkehelsen er opptatt av at digital kompetanse ikke kan være forutsetninger for deltakelse og mulighet til å få tilgang til og benytte tjenester. Systemene må i størst mulig grad fungere av seg selv rundt brukeren, og ikke forutsette aktiv og deltakende brukerinnsats. Teknologi for noen må gi rom for mer tid til de som trenger å snakke med noen for å få hjelp.

Det må bli mye lettere for pårørende å hjelpe sine nære i møte med teknologi og digitale systemer. Systemene må tilpasses slik at det er god brukervennlighet uansett om man skal benytte det på egne eller andres vegne. Vi får mange henvendelser om hvor vanskelig det er å representere sin nære med en gyldig, stadfestet fremtidsfullmakt. Det gjelder både i møte med offentlige etater (f.eks. NAV, Helsenorge og Altinn) og private (f.eks. Banker og forsikringsselskaper). De ulike instansene har ulike løsninger som er vanskelig for den enkelte å finne ut av, og mange opplever at det å bruke fremtidsfullmakten ikke fungerer etter intensjonen. Det er behov for fortgang i utviklingen av sikre og brukervennlige digitale fullmaktsløsninger som gir tilgang til digitale tjenester på vegne av en annen bruker.

Mange eldre har god teknologikompetanse, og det er grunn til å forvente at fremtidens eldre i enda større grad har god digital kompetanse. Det er likevel ikke slik at behovet for å legge til rette for ikke-digital tilgang noen gang vil bli borte. Personer som får en demenssykdom, vil gradvis miste evnen til å være aktive teknologibrukere. Fremtidige generasjoner av eldre vil også oppleve teknologiske digitale barrierer. Det er behov for å forenkle tekniske barrierer som gjelder langt flere enn de som får demens.

Nasjonalforeningen for folkehelsen ber Storting, regjering og myndigheter sikre at:

• digitalisering ikke bidrar til digitalt utenforskap for mennesker med demens og deres pårørende.
• digitalisering skjer på brukernes premisser. Offentlige og private tjenester må fungere også for ikke-digitale brukere.
• brukere som ikke håndterer digitale systemer tilbys likeverdige alternativer.
• digitale helse- og omsorgstjenester ikke må være avhengig av aktiv brukerinnsats for å gi likeverdig tilgang. Systemene må fungere av seg selv rundt brukeren.
• fullmaktsløsninger for pårørende forenkles og forbedres.