Ung pårørende

Av drøye 75 000 mennesker med demens, er anslagsvis 4 000 under 65 år. At mamma eller pappa får en demenssykdom, kan oppleves som en katastrofe. Det er naturlig å reagere med sterke følelser, og vanlige reaksjoner kan være:

• Flauhet over ord og handlinger
• Sinne over urettferdig behandling
• Utrygghet
• Sorg over gradvis å miste en kjær omsorgsperson
• Frykt for aggressiv oppførsel
• Følelse av håpløshet, avmakt, handlingslammelse
• Skyldfølelse for egne reaksjoner

Ikke alle reagerer likt. For noen blir situasjonen så vanskelig at de trekker seg unna. De ønsker å huske personen som frisk. Andre tar på seg for stort ansvar. Det er viktig at du snakker med en voksen om dette.

Viktig å vite

Hvem som helst kan bli syk. Ingen har skylden, når noen rammes av demens. Hverken du eller andre kan gjøre noen frisk igjen. Hvis mamma eller pappa er deprimert, sint, redd eller følelsesmessig ustabil, skyldes det sykdommen og ikke noe du har sagt eller gjort.

I noen tilfeller kan demenssykdom medføre en arvelig disposisjon. Snakk med helsepersonell dersom du bekymrer deg for det.

Unge likepersoner

En likeperson er en person som selv har opplevd demens i nær familie, og som ønsker å hjelpe andre i samme situasjon.
Disse unge likepersonene har vært gjennom kursing i regi av Nasjonalforeningen for folkehelsen, og har taushetsplikt. Prosjektet er støttet av ExtraStiftelsen.

Birte Heinesen Katle

Mamma fikk diagnosen Alzheimer da jeg var 18 år gammel. Det var en veldig tøff og vanskelig beskjed å få. Det ble en utfordring å balansere skole, sorg og mer ansvar hjemme. Jeg savnet å ha noen utenfor familien å snakke med, og vil som likeperson gi dette tilbudet til andre.

Hilde Nøis

Min pappa fikk diagnosen Alzheimer da jeg var 22 år. Han som var min viktigste støttespiller ble dårligere i en periode der livet mitt skulle handlet om gode skoleprestasjoner og selvstendighet. For meg ble denne tiden i stedet fylt med dårlig samvittighet og følelsen av å ikke strekke til. Etter ungdomssamlingen «Tid til å være ung» forstod jeg at jeg ikke er alene. Det er ikke du heller. Jeg vil være der for deg når ingen andre forstår.

Kjetil Marius Waldersnes

Min far begynte å vise symptomer på demens da jeg var 14 år, men fikk ikke diagnosen før jeg fylte 20. Denne perioden var fylt med mye frykt, engstelse og skam. Derfor skjulte jeg min far og mine problemer fra venner og andre. Jeg er likeperson for å kunne være der for andre i samme situasjon og for å formidle at det ikke er noen skam å ha en far eller mor med demens.

Marita Beate Heinesen Katle

Jeg var 20 år da mamma fikk diagnosen Alzheimer, bare 48 år gammel. Det tok litt tid før jeg tok dette innover meg. Jeg har fått mye ut av å snakke med andre i samme situasjon, og ønsker å kunne være til hjelp for andre som opplever det samme som meg.

Victoria Frelsøy

Jeg gikk på ungdomsskolen da pappa fikk diagnosen Alzheimer. Det var utfordrende å prestere godt på skolen samtidig som jeg skulle ta vare på pappa. Nå er jeg 19 år og vil gi andre muligheten jeg ikke fikk, altså noen å prate med.