Eldreomsorgskrisen må settes på dagsorden

Sykepleiere løper beina av seg og jobber knallhardt, men likevel er det fryktelig mange som ikke får det de har krav på, forteller eks-sykepleier Vigdis J. Reisæter i boken hun nylig har utgitt. Det er en beskrivelse vi dessverre kjenner alt for godt.

Som pasientorganisasjon for demenssyke, får vi i Nasjonalforeningen for folkehelsen daglig beretninger om omsorgssvikten i helse- og omsorgstjenestene. Oftest er det fortvilte og utslitte pårørende som tar kontakt for å få hjelp. De ønsker ikke å klage. De ser hvordan ansatte på sykehjem og i hjemmetjenester løper og gjør så godt de kan, og vil ikke legge stein til byrden. Men likevel undrer de, og vi, hvorfor kommer det ikke mer ressurser til demens- og eldreomsorgen?

Når dagtilbudet til ektefellen oppleves som en passiviserende oppbevaringsplass, når titalls ulike mennesker er innom din syke mor i løpet av en uke, når noen må gå med bleier fordi det ikke er tid til bistand med toalettbesøk, når kiloene renner av fordi det ikke er tid til spisehjelp, når medisinene glemmes eller noen må møte døden alene. Stortingsrepresentant Ole André Myhrvold (Sp) etterspør en strategi for at flere sykepleiere skal bli i yrket. Det er et viktig spørsmål.  

Da er det avvik, brudd på pasientrettighetsloven, brudd på menneskerettighetene, brudd på verdighetsgarantien og brudd på folkeskikken. Og til tross for at dette er grundig dokumentert, igjen og igjen, skjer det likevel, igjen og igjen. Og det verste er at det kommer til å bli verre, om vi ikke snart tar et skikkelig løft og sørger for økte ressurser og nye løsninger.

Dobling av antall med demens

I dag har 100 000 mennesker i Norge demens. I løpet av de neste to tiåra vil antallet øke til det dobbelte. Vi har allerede for få hjelpepleiere og sykepleiere, og behovet for ansatte i helse- og omsorgstjenestene vil, ifølge regjeringens perspektivmelding, øke fra dagens en av åtte til en av tre av alle yrkesaktive i 2060. Det sier seg selv at det ikke er bærekraftig. Så hva gjør vi da?

Det er fristende å ikke snakke for høyt om hvor ille det står til i eldreomsorgen. Det gjør vondt for pårørende, det skremmer de som vet de vil få behov for en sykehjemsplass i fremtiden, og det truer rekrutteringen. Det trengs jo så mange flere hender, og hvem vil jobbe i en sektor som er så preget av slit og tilkortkommenhet? Men dette må fram i lyset, og det må gjøres noe med.

Aktuelle Kostra-tall fra 2020 viser at det går sakte framover på noen punkter når det gjelder velferdsteknologi. Det er bra, men hvorfor så sakte? Det er ingen pasienter som har tid å miste, og ingen utslitte helsearbeidere som bør bruke tid på oppgaver som gjøres bedre med ny teknologi. Det er på tide med kraftige investeringer i teknologi for bedre omsorg, i så godt som alle landets kommuner.

Samtidig må vi sette behovet for økt kapasitet og kompetanse hos menneskene som skal jobbe i eldreomsorgen på dagsorden. Om vi ikke klarer å gjøre et skikkelig løft, vil stadig flere i årene som kommer, få mangelfulle og for lite tjenester, i strid med norsk lov og menneskerettighetene. Stadig flere pårørende vil slite seg ut, og selv bli en utgiftspost i helsevesenet og mange vil falle ut av arbeidslivet. Det har vi som samfunn ikke råd til.

Trenger en plan

Vi må ruste oss for økningen i antallet eldre som kommer. Men først må vi gjøre noe nå. Nå planlegges kommunebudsjettene for 2022. Der har vi ikke en sykehjemsplass, en stillingsressurs eller et dagaktivitetstilbud å miste. Vi må få flere hender og vi må få mer kompetente hender.

De som jobber i eldreomsorgen må få videreutdanning og det må legges til rette for at de som har deltidsstillinger får fulle stillinger. Faste stillinger med full lønn er bra for ansatte og bra for de som trenger dem. Det vil koste, men det må samfunnet vårt finne penger til. Alternativet er en eldreomsorg vi ikke vil være bekjent av, men også flere uføretrygdede helsearbeidere og syke pårørende som ikke kan bidra til verdiskapningen i arbeidslivet.

Vi klarer ikke å stoppe demens før forskningen finner behandling som kan kurere disse sykdommene. Her må Norge bidra mye mer i den internasjonale dugnaden for å løse demensgåtene. Men det vil ta tid, og fram til da må vi slutte å stikke hodet i sanden, og heller følge Vigdis J. Reisæters gode eksempel og ta behovene på alvor. Eldreomsorgen må bli bedre, mye bedre.