Har vi plass til ulikheten?

På et besøk nord i landet møtte jeg et engasjert par som var med i demensarbeidet til Nasjonalforeningen for folkehelsen. Hun var pårørende og han var en av de som hadde fått demens tidlig og nå var på sykehjem. Sykehjemmet var et godt sted å være, men de hadde noen tanker om det sosiale tilbudet som ble gitt der. «Når det er sangstund i stua sitter han heller på rommet sitt og hører Rammstein på cd», fortalte hun. Visesang passer ikke for alle.

Med større aksept og kunnskap enn tidligere om individuelle forskjeller, blir det nye forventninger også til eldreomsorg og demensomsorg.  Mens gruppen eldre tidligere har vært relativt ensartet, kommer folk nå med et stort mangfold. Som kongen sa det: - Som befolkning kommer vi nå fra alle verdenshjørner og skal leve sammen på tvers av alder og kjønn, kultur, religion og legning.

Prøysen vs tysk metall

Det gir noen utfordringer og stiller krav om forandring til tilrettelegging og tilbud. Stadig færre vil trives med skillingsviser som «Pengegaloppen» om mannen som telte «kroner en, kroner to, kroner tre» og så videre, eller Prøysenstubber. Noen vil høre tysk metall, tyrkiske folketoner eller pakistansk qawwali.

I demensomsorg handler det mye om å vekke minner, ved å bruke lyder, lukter, musikk, historier og gjenstander som kan gi gode følelser og gjenkjennelse. Men hvordan gjør vi det når minnene blir så ulike at det er lite felles å finne? For flere år siden var jeg i et sanserom i Trøndelag. Der var det hengt opp broderi av Trondheimsbrua på veggen og et hjemmebrentapparat sto på utstilling. For en med oppvekst i området, var det sikkert noe som kunne støtte opp om hukommelse og minner om ekte trønderfest. Men om historien din er fra Polen eller Pakistan, er dette gjenstander som sier lite eller ingenting. Da må vi finne på noe annet enn broderte veggbilder av lokale bruer for å møte deres minner. 

Se menneskene

Fra første januar i år har kommunene en plikt til å tilby dagtilbud for mennesker med demens. Kanskje blir det første test på kongens utfordring om å akseptere og leve med mangfoldet.

- Et samfunn med frihet til å være forskjellig må bygge på at alle mennesker er like mye verdt, sa Kong Harald i sin tale til folket.

Skal vi lykkes med å gi rom for forskjelligheten må vi se folk som det de er: Folk. Det de har felles er en krevende hjernesykdom. Det som er unikt for hver og en er det livet de kommer fra, hva de har opplevd, vært opptatt av eller likt. Skal tilbudet bli godt og meningsfylt, må det komme i møte det mennesket som skal bruke det og ta utgangspunkt i det livet personen kommer ifra.

Da trengs det tid til å kartlegge individene, med historie og interesser – og det trengs kreativitet for å finne gode løsninger. Kaffe og sang på eldresenteret er topp for noen, mens andre trenger en turgruppe som vil gå med litt fart opp bakkene eller få til løsninger der man kan henge med gamlegjengen og bidra på dugnad.

Mennesker med demens har bare en ting felles, nemlig sykdommen sin. Ulikheten vår må speiles i tilbudet som gis.