Resolusjoner

Nasjonalforeningen for folkehelsens landsmøte ber regjering og Storting om å etablere en nasjonal, langsiktig storsatsing på demensforskning for å løse demensgåten. Bare forskning kan stoppe demens!

Demens er en av vår tids største helseutfordringer. Over 100 000 mennesker i Norge lever med en demenssykdom, og antallet vil nær dobles innen 2040. Demens rammer hukommelse, språk, orientering og identitet. For den enkelte betyr sykdommen gradvis tap av funksjon og selvstendighet.

Til tross for at demenssykdommer er alvorlige, dødelig sykdommer finnes det i dag ingen kurerende behandling. Mulighetene for å bremse utviklingen er begrensede, og vi vet foreløpig ikke nok om hvorfor demenssykdommer oppstår, eller hvordan de effektivt kan forebygges og behandles.

Dette er ikke bare en medisinsk utfordring, det er en livskrise og belastning for de som rammes av sykdom og deres pårørende, samtidig som det utfordrer bærekraften i den norske helsetjenesten. Nå krever vi handling.

Norge har et unikt utgangspunkt for å bidra til løsninger. Norske hjerne- og demensforskere og forskningsmiljøer er blant de fremste i verden. Vi har sterke akademiske miljøer, høy tillit til forskning i befolkningen og unike nasjonale helseregistre som gir oss enestående muligheter til å følge sykdomsutvikling over tid, identifisere risikofaktorer og evaluere behandling på en måte få andre land kan. Norge er derfor i posisjon til å ta en ledende internasjonal rolle.

Landsmøtet i Nasjonalforeningen for folkehelsen mener det er på tide med en storstilt og langsiktig satsing på demensforskning, i samarbeid med Nasjonalforeningen for folkehelsen, med følgende tiltak:

• Norge må etablere en nasjonal, langsiktig storsatsing på demensforskning
• Det må iverksettes en betydelig og forutsigbar økning i offentlige forskningsmidler til demensforskning
• NorKog, norsk register for personer som utredes for kognitive symptomer i spesialisthelsetjenesten, må videreutvikles til å inkludere alle som utredes og behandles for demenssykdommer i Norge, til bruk i kvalitetssikring for mennesker med kognitiv svikt og demens og som grunnlag for økt forskningssatsing.

Nasjonalforeningen for folkehelsens landsmøte oppfordrer regjering og Storting til å vedta en folkehelsepolitikk som utjevner sosial ulikhet i helse. Tiden er inne for å innføre en time daglig fysisk aktivitet i skolen, et daglig sunt og gratis skolemåltid for alle elever og tiltak for å gjøre sunne varer billigere og usunne varer dyrere for å fremme god folkehelse. 

Sosial ulikhet er et omfattende samfunnsproblem, og skyldes at helse og livskvalitet henger tett sammen med utdanning og inntekt. De som har færre ressurser, blir oftere sykere og lever kortere liv enn de som har mer. 

Denne ulikheten er urettferdig. Å akseptere store økonomiske ulikheter er å akseptere sosial ulikhet i helse. Aller mest urettferdig er det når barn og unge vokser opp med ulike muligheter til god helse og et godt liv. Når barn vokser opp med færre livssjanser, øker risikoen for at ulikheten følger dem videre i livet. Derfor er det viktig å sette inn tiltak tidlig, slik at alle barn får en best mulig start og barndom. 

Skal vi lykkes i å redusere helseforskjeller trenger vi at politikerne tar i bruk virkemidler som gir effekt på befolkningsnivå. Det må legges særlig vekt på forebygging og tiltak som treffer alle. Universelle tiltak når hele befolkningen og hjelper samtidig dem som trenger det mest, uten å stigmatisere. 

Landsmøtet i Nasjonalforeningen for folkehelsen mener det er på tide å satse på politikk som utjevner, ikke forsterker, sosiale forskjeller.  

Disse tiltakene vil hjelpe: 

• En time daglig fysisk aktivitet i skolen, for alle elever. 
  Mer fysisk aktivitet i skolen vil gi alle barn muligheter til å oppnå bedre helse og bidra til å utjevne sosiale helseforskjeller. Ved å innføre daglig fysisk aktivitet i skolen vil de fleste oppnå helsemyndighetenes anbefaling om en time fysisk aktivitet daglig.  
• Et daglig sunt og gratis skolemåltid for alle elever. 
  Et sunt og gratis skolemåltid er et treffsikkert folkehelsetiltak, som vil bidra til bedre kosthold, økt læring og mindre sosial ulikhet.  
• Sunn skatteveksling som fremmer god helse. 
  Det må bli enklere og billigere å ta sunne valg. Lavere pris på sunne matvarer og høyere pris på usunne produkter (sunn skatteveksling), vil ha betydning for folkehelsen.

Nasjonalforeningen for folkehelsens landsmøte ber Storting, regjering og myndigheter sikre likeverdig tilgang til tjenester.

Likeverdige tjenester er et overordnet mål for alle helse- og velferdstjenester. Digitalisering og ny teknologi må innføres på en måte som bidrar til å sikre likeverdighet. Nasjonalforeningen for folkehelsen snakker hvert år med flere tusen pårørende til mennesker med demens. Mange av henvendelsene gjelder ulike utfordringer knyttet til at digitale tjenester kan være vanskelige å bruke for personer med demens og deres pårørende.

Digitalisering av offentlige tjenester, særlig innen helse- og omsorg, er helt nødvendig om vi skal lykkes med å tilby gode tjenester i en tid med stadig økende behov og færre yrkesaktive. Helsepersonell er en knapp ressurs, og digitale løsninger kan bidra til å frigjøre viktig kapasitet slik at denne kan brukes der den trengs mest. I dag ser vi imidlertid at nye former for utenforskap oppstår for borgere som ikke er digitale.

Norge har store utfordringer med sosial ulikhet i helse, der utdanning og inntekt i stor grad påvirker sykdom og levealder. Det er om lag 600 000 ikke-digitale brukere i Norge, og digitalt utenforskap rammer først og fremst de med lav inntekt, høy alder, funksjonsnedsettelser og de som står utenfor arbeidsstyrken. Digitalisering må ikke forsterke allerede store ulikheter i helse. Nasjonalforeningen for folkehelsen er opptatt av at digital kompetanse ikke kan være forutsetninger for deltakelse og mulighet til å få tilgang til og benytte tjenester. Systemene må i størst mulig grad fungere av seg selv rundt brukeren, og ikke forutsette aktiv og deltakende brukerinnsats. Teknologi for noen må gi rom for mer tid til de som trenger å snakke med noen for å få hjelp.

Det må bli mye lettere for pårørende å hjelpe sine nære i møte med teknologi og digitale systemer. Systemene må tilpasses slik at det er god brukervennlighet uansett om man skal benytte det på egne eller andres vegne. Vi får mange henvendelser om hvor vanskelig det er å representere sin nære med en gyldig, stadfestet fremtidsfullmakt. Det gjelder både i møte med offentlige etater (f.eks. NAV, Helsenorge og Altinn) og private (f.eks. Banker og forsikringsselskaper). De ulike instansene har ulike løsninger som er vanskelig for den enkelte å finne ut av, og mange opplever at det å bruke fremtidsfullmakten ikke fungerer etter intensjonen. Det er behov for fortgang i utviklingen av sikre og brukervennlige digitale fullmaktsløsninger som gir tilgang til digitale tjenester på vegne av en annen bruker.

Mange eldre har god teknologikompetanse, og det er grunn til å forvente at fremtidens eldre i enda større grad har god digital kompetanse. Det er likevel ikke slik at behovet for å legge til rette for ikke-digital tilgang noen gang vil bli borte. Personer som får en demenssykdom, vil gradvis miste evnen til å være aktive teknologibrukere. Fremtidige generasjoner av eldre vil også oppleve teknologiske digitale barrierer. Det er behov for å forenkle tekniske barrierer som gjelder langt flere enn de som får demens.

Nasjonalforeningen for folkehelsen ber Storting, regjering og myndigheter sikre at:

• digitalisering ikke bidrar til digitalt utenforskap for mennesker med demens og deres pårørende.
• digitalisering skjer på brukernes premisser. Offentlige og private tjenester må fungere også for ikke-digitale brukere.
• brukere som ikke håndterer digitale systemer tilbys likeverdige alternativer.
• digitale helse- og omsorgstjenester ikke må være avhengig av aktiv brukerinnsats for å gi likeverdig tilgang. Systemene må fungere av seg selv rundt brukeren.
• fullmaktsløsninger for pårørende forenkles og forbedres.

Landsmøtet i Nasjonalforeningen for folkehelsen mener det er på tide med mer kunnskap om kvinnehjerte for å oppnå mer likeverdig forebygging og behandling.

Hjertesykdom er blant hovedårsakene til redusert livskvalitet og død blant kvinner i Norge. Historisk har hjerteforskning tatt utgangspunkt i menn. Kvinner har vært underrepresentert i studiene. En internasjonal kommisjon om hjerteforskning på kvinnehjerte har slått fast at den gjennomsnittlige andelen kvinnelige deltagere i kliniske studier på hjerte- og karsykdommer bare er 25 prosent.

Kvinner har andre risikofaktorer for hjertesykdom enn menn. Høyt blodtrykk, diabetes i svangerskap og svangerskapsforgiftning gir økt risiko for hjertesykdom, også før overgangsalder inntreffer. Røyking øker sjansene for å få hjertesykdom, og har vist seg å være ekstra skadelig for kvinner.

Endringer i kvinnens hormonnivåer gjennom livet påvirker hjertet. Dette gjør det viktig å forske på kvinner i ulike livsfaser. Særlig kan overgangsalderen hos kvinner føre til blodtrykksøkning og endringer i risikoen for hjertesykdommer.

Kvinner har andre og ofte mer diffuse symptomer ved hjertesykdom enn menn og kunnskap om hva som er den beste behandlingen av hjertesykdom hos kvinner er ofte mangelfull. Når kunnskapsgrunnlaget for hjertebehandling er basert på mannlige pasienter, fører det til at kvinners symptomer og risikofaktorer ikke alltid blir gjenkjent eller tatt like alvorlig.

Forskning på kvinner er helt nødvendig for å finne den beste behandlingen av hjertesykdom hos kvinner og dermed kunne tilby like gode helsetjenester til kvinner som menn.

• Vi trenger langt mer forskning på kvinnehjerte og hvordan sykdom arter seg hos kvinner
• Hjerteforskningen må i mye større grad avdekke kjønnsforskjeller i forebygging og behandling av hjerte- og karsykdom
• Kjønnsspesifikk kunnskap må føre til styrket kompetanse i tjenestene
• Befolkningen må få mer kunnskap om symptom er på hjerteinfarkt hos kvinner

Nasjonalforeningen for folkehelsen vil bidra til å styrke forskning på kvinnehjerte. Vi ber regjering og Storting om å sikre mer forskning på kvinnehjerte, og ber helsemyndighetene om å sørge for at kunnskapen når ut til både befolkning og helsetjenester.