Jakter på tidligere diagnostisering og bedre behandling for alzheimer

I tillegg til å utforske mulighetene for tidligere diagnose og effektive, forebyggende behandlinger, håper Abentungs forskningsprosjekt også å skape økt forståelse av sykdomsutviklingen på molekylært nivå. Dette kan igjen føre til forbedring i diagnostisering av sykdommen og påfølgende behandling, forklarer forskeren.

- Det store problemet med Alzheimers sykdom er selvfølgelig at vi ikke har en kur ennå. Det vi mangler i tillegg er gode biomarkører. Om vi hadde kunnet oppdage sykdommen tidligere, kunne vi satt i gang tiltak mot den raskere. Min forskning handler i stor grad også om å forstå patologien ved sykdommen, å forstå hvordan og hvorfor den utvikler seg som den gjør, sier han.

Nye biomarkører kan gi raskere og mer effektiv diagnostisering av alzheimer

Abentung fremhever også verdien av å kunne oppdage det som er galt langt tidligere og langt enklere enn hva vi kan i dag.

- Jeg ønsker å finne og etablere nye, spesifikke biomarkører, nettopp slik at vi kan identifisere sykdommen lettere og raskere. Det ville vært et stort framskritt om vi kunne få til. Det finnes enkelte eksisterende biomarkører for Alzheimers sykdom, men de krever eksempelvis bruk av en MR-skanner, og ved denne undersøkelsesmetoden dukker tegn på sykdommen kun opp når den er fremskreden, dessverre. Det hadde vært fantastisk om vi kunne oppdage sykdommen med noe så enkelt som en blodprøve – det er blant annet det jeg og forskerlaget mitt ønsker oss. Dette er i tillegg mye enklere og mer smertefritt for pasienten enn andre metoder, forteller den engasjerte forskeren videre.

Stadig mer lys i mørket fra forskningen

Det faglige fokuset på hjernen og sykdommen den kan rammes av, er heller ikke en tilfeldighet for Andreas Abentung.

- Jeg har alltid vært veldig nysgjerrig på hjernen, spesielt hvordan læring og hukommelse faktisk fungerer. Derfor har jeg studert og jobbet innenfor både molekylærbiologi og nevrovitenskap som fagfelt. Spesielt den molekylære biten av dette, for eksempel hvilken rolle gener spiller i sykdomsutviklingen, er jeg ekstra fascinert av. Å forske på alzheimer føles som en naturlig vei å gå med den bakgrunnen jeg har, sier han videre.

Selv om veien til bedre pleie for personer som er rammet av demens fortsatt er lang, mener Abentung det finnes flere grunner til håp.

- Det finnes flere gode nyheter. En av dem er hvor mange av oss det er som jobber hardt for å løse problemet. Samtidig ligger det et klart håp i den teknologiske utviklingen. Generelt føler jeg at vi er inne i en tid med voldsomme fremskritt i forståelsen av hvordan hjernen fungerer. Dette gjelder også for Alzheimers sykdom og hvordan den oppstår. Forhåpentlig vil alt dette til slutt føre til en kur, slår han fast.

Når vi mister det umistelige

Selv om Abentung er optimistisk for fremtiden og glad for å få jobbe med sin store interesse i hverdagen, legger han ikke skjul på alvoret i oppdraget han har. At 100 000 nordmenn har demens og at dette tallet vil øke betydelig i årene som kommer, er en daglig, tung tanke.

- Du kan trygt si at det motiverer meg i hverdagen, ja. Frem mot 2050 vil også antallet mennesker på verdensbasis med demens tredobles, påpeker Abentung.

Han er også tydelig på sammenhengen mellom sitt eget forskningsarbeid og den menneskelige lidelsen som gjelder så alt for mange av oss.

- Når det er flere som lider av alzheimer, er det også stadig flere av oss som har en stor byrde som pårørende. Når faren din, søsteren din eller ektemannen din plutselig ikke husker ansiktet ditt eller minnene dere har sammen, er det utrolig tøft for enkeltmennesket. På samfunnsnivå betyr dette også store kostnader, fordi vi selvfølgelig må ta godt vare på personer som har demens, understreker han.

- Det skylder jeg alle de som har gjort dette mulig

Alvoret og gleden over å få forske på medisinske løsninger for plagene som kan ramme hjernen vår har gjort tydelig inntrykk på Andreas Abentung.

- Jeg er først og fremst veldig takknemlig for å få denne muligheten. Jeg er også veldig bevisst på at midlene som gjør forskningen min mulig er samlet inn fra privatpersoner. Det betyr blant annet at det er viktig for meg å gripe muligheten og å bruke tiden min godt, at jeg for eksempel forventer av meg selv å være svært effektiv når jeg er på jobb. Det er også ekstra viktig for meg å lykkes med prosjektet og at jeg skaper resultater. Det føler jeg at jeg skylder de menneskene som gjør forskningen min mulig.