En stolt tradisjon – og en stor ære å få være til stede

 
Nasjonalforeningen for folkehelsen var invitert da Kong Harald ble bisatt, både i Oslo domkirke, under gravferdsprosesjonen og ved det private minnesamværet på Slottet. Styreleder Geir Riise var med i domkirken og på minnesamværet på Slottet etterpå, mens generalsekretær Bo Gleditsch og assisterende generalsekretær Jon-Richard Haugen deltok i gravferdsprosesjonen på Akershus slott.

– Det var en stor ære å kunne representere Nasjonalforeningen for folkehelsen i kongens begravelse, forteller styreleder Geir Riise.

Tusenvis langs gatene gjorde sterkt inntrykk

At Nasjonalforeningen ble invitert til å delta i alle deler av begravelsen, gjorde inntrykk.

– Det sier mye om foreningens omdømme og den samlende rollen som Nasjonalforeningen har hatt opp gjennom årene, og om respekten som ligger i den jobben som er gjort. Vi har gjort en forskjell for veldig mange mennesker til det bedre, sier Riise.
Gjestene ble fraktet fra Rådhuset til Oslo domkirke i busser. De kjørte forbi tusenvis av mennesker som hadde stilt seg langs gatene. Det var helt stille.

– Den roen og verdigheten var fantastisk. Fellesskapet, alle menneskene, denne nydelige stemningen som var rundt det hele, gjorde et stort inntrykk. Og det viste hvilken posisjon Kong Harald har i det norske folk, og den takknemligheten folket føler tilbake.
Inne i domkirken fortsatte den samme stemningen. Talene løftet frem Kong Haralds evne til å se mennesker – også dem som strevde. Kirkens preses, Olav Fykse Tveit, snakket om kjærligheten og om at kjærligheten til Kong Harald ikke forsvinner selv om kongen er borte. Stortingspresident Masud Gharahkhani trakk frem kongens evne til å se mennesker som strevde – ikke bare som grupper, men som enkeltmennesker. Statsminister Jonas Gahr Støre fortalte om Dronning Sonjas tur til Dronningfjellet, der hun hadde lagt ned en plakett med ordene «For et land». Så føyde han til: «For en dronning.»

For Riise ble det tydelig at dagen ikke bare handlet om takknemlighet og hyllest til Kong Harald, men også til Dronning Sonja. Så kom sangen «Jørgen Hattemaker og Kong Salomo», fremført av Åge Aleksandersen og Tuva Syvertsen. For Riise ble den et sterkt bilde på det norske fellesskapet.

– Jeg lurer på hva de tenker, alle de som kom fra utlandet og fikk vite hva denne sangen egentlig er et uttrykk for. Det er et uttrykk for at vi er best når vi står sammen. Vi er alle mennesker, med den respekten som må ligge for menneskeverdet, sier Riise.
Og så kom den mektige gospelsangen «Abide with Me».

– Det var akkurat som om kirketaket løftet seg.

Det var en dag som handlet om å ta avskjed med en konge, men også om å takke for et liv i tjeneste for Norge.

En plass i det norske fellesskapet

I minnesamværet på Slottet var Nasjonalforeningen samlet med representanter fra det offisielle Norge, blant annet forsvarsledelsen, Den norske kirke, regjeringen og andre organisasjoner.
For Riise ble det en tydelig påminnelse om hvilken plass Nasjonalforeningen har fått i det norske samfunnet gjennom sitt lange arbeid.

– Jeg opplevde at det var viktig at vi var der. Og jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk muligheten. Jeg fikk hilse på Kong Haakon, Dronning Sonja og kronprinsesse Ingrid Alexandra. Og ved siden av å kondolere, fikk jeg sagt hvor takknemlig vi var for Kong Haralds store innsats for Nasjonalforeningen, og også hva kongens bestefar og oldefar har betydd, forteller Riise.
For en nyvalgt styreleder var det samtidig med stor ydmykhet han deltok i kongens begravelse.

– Det er mange som har gjort en vesentlig større jobb for Nasjonalforeningen enn det jeg har gjort, men det var allikevel flott å få lov til å være der.
Samtidig var det nettopp dette som gjorde anledningen så betydningsfull. Representasjonen handlet ikke bare om dagens organisasjon, men om alle som har vært en del av Nasjonalforeningen gjennom 116 år.

Da Riise selv ble styreleder, merket han raskt hvor sterkt omdømme organisasjonen har.

– Det første som slo meg da jeg ble styreleder, var alle kommentarene jeg fikk om Nasjonalforeningens innsats.

Han beskriver seg selv som en forlengelse av en historie der mange mennesker har gjort, og fortsatt gjør, en fantastisk innsats.

Tre generasjoner med kongelig beskytterskap

Nasjonalforeningens historie er tett knyttet til Kongehuset. Siden 1910 har organisasjonen hatt kongelig beskytter. Først Kong Haakon VII og Dronning Maud, senere Kong Olav V og Kong Harald V. Gjennom tre generasjoner har beskytterskapet vært en del av Nasjonalforeningens historie og identitet.
Kong Harald var beskytter i hele sin regjeringstid, i 35 år.

– Kong Harald var synlig og til stede i organisasjonens arbeid. Han deltok på Nasjonalforeningens forskningsprisutdelinger helt siden 1999, møtte medlemmer og lokallag og viste interesse for det arbeidet som ble gjort over hele landet. Tidligere styreleder Dag Brekke har blant annet fortalt om hvordan han møtte Kong Harald både da han tiltrådte som styreleder og da han gikk av på 1990-tallet, på vegne av Nasjonalforeningen. Kong Harald var også sist til stede da Nasjonalforeningen åpnet sitt nasjonale demensforskningssenter ved NTNU i desember 2025. Han har tatt del i vår aktivitet og vist interesse. Dette har vært en stor ære for foreningen, sier Riise.

Det kongelige engasjementet har dermed ikke bare vært et navn knyttet til organisasjonen. Det har vært et nærvær.

En tradisjon som handler om mer enn symboler

For Nasjonalforeningen har det kongelige beskytterskapet handlet om mer enn synlighet og høytidelige anledninger.

– Det har bidratt til legitimitet og tillit til det vi holder på med. Kongehuset har også bidratt til å gi et ansikt til den lokale innsatsen. Nasjonalforeningen er ikke en organisasjon for én bestemt gruppe eller ett bestemt sted. Den er en nasjonal forening for hele folket og hele landet. Det kongelige beskytterskapet har vært en overbygning over denne bredden – og en synlig påminnelse om at arbeidet som gjøres lokalt, er en del av noe større. Det å ha statssjefen med som beskytter og tydeliggjører av vårt budskap, av det vi gjør både lokalt, sentralt og regionalt, er viktig, sier Riise.

Da tuberkulosen rammet Norge, var sykdommen forbundet med sterk stigmatisering. Mennesker ble isolert fra familie og venner i lange perioder. Kongehuset bidro den gangen ikke bare med sitt beskytterskap, men også med økonomisk støtte, og med å gi mennesker som var rammet, verdighet. Det er en linje som kan trekkes helt frem til dagens arbeid.

– Nasjonalforeningen arbeider i dag blant annet for mennesker som lever med hjertesykdom, demens, for bedre livskvalitet og for mer kunnskap gjennom forskning. Samtidig arbeider organisasjonen for å utjevne sosial ulikhet i helse og styrke folkehelsen gjennom lokal innsats, sier Riise.

«Vi må løfte i flokk»

Allerede Nasjonalforeningens første styreleder, overlege Klaus Hanssen, satte ord på en tanke som fortsatt står sterkt: Vi må løfte i flokk.
Det er en setning som har fått følge Nasjonalforeningen gjennom mer enn hundre år. Fra kampen mot tuberkulose og arbeidet for hygiene, til helsestasjoner, sykepleierutdanning, eldreomsorg, forskning og dagens innsats innen hjerte- og karhelse og demens.

– Det har aldri vært én enkeltperson som har skapt denne historien. Den er skapt av mennesker som har løftet sammen. Vi må løfte i flokk. Og det tenker jeg at Kongehuset har vært med på, fordi det har vært et viktig bidrag til at vi løfter i flokk.

I dag er utfordringene andre, men behovet for fellesskap er det samme.

– Skal vi bidra til økt livskvalitet for dem som har demenssykdom, eller komme videre i arbeidet med å løse demenskoden, så må vi løfte i flokk. Det samme gjelder det å bidra til å utjevne sosial ulikhet i helse, som er en av de virkelig store utfordringene i samfunnet. Nasjonalforeningen representerer det frivillige og ideelle – mennesker som bruker tid og krefter fordi de tror på saken, sier Riise.

En motkraft til individualismen

For Riise handler dette også om hva frivilligheten betyr for samfunnet som helhet.

– Vi har alle behov for å ha en himmel over oss. Ikke i religiøs forstand, men en himmel over oss hvor vi får være med på noe større enn bare egeninteresser.

I et stadig mer individualistisk samfunn mener Riise at frivilligheten representerer en viktig motkraft.

– Norge har gjennom historien vært tidlig ute med å finne fellesskapsbaserte løsninger på store samfunnsutfordringer. Arbeidet mot tuberkulose er ett eksempel. Forskningen på demens er et annet. Lokale innsamlinger og frivillig innsats er en del av den samme tradisjonen. Ting kommer ikke bare av seg selv. De kommer som et resultat av noe.

For Riise er det nettopp dette som gjør den frivillige og ideelle innsatsen så viktig.
– Jeg tror at vårt samfunn ville vært fattigere uten den frivillige og ideelle innsatsen som blant annet Nasjonalforeningen i 116 år har representert. Det handler om mennesker som velger å bruke tid og krefter på noe som er større enn dem selv. Ingen av våre frivillige får betalt. Dette gjør vi fordi vi tror på det. Det gir en ekstra kraft.

En arv å være stolt av

Det er denne historien som også lå i invitasjonen til Kong Haralds begravelse. Nasjonalforeningen var invitert fordi vi gjennom mer enn hundre år har vært en del av det norske samfunnsarbeidet for bedre folkehelse og livskvalitet. Fordi frivillige har stilt opp. Fordi medlemmer har samlet inn penger. Fordi forskere har fått støtte. Fordi lokallag har skapt fellesskap. Og fordi organisasjonen gang på gang har satt ord på og løftet frem helseutfordringer som berører mennesker over hele landet.

– Kongens beskytterskap har hatt stor betydning for vår sak og for hvor Nasjonalforeningen står i dag.

For Riise handler det derfor ikke først og fremst om betydningen av å ha vært invitert til en kongelig begivenhet. Det handler om hva invitasjonen representerte.

– Det er stolthet over å representere en organisasjon som så mange mennesker har bygget gjennom generasjoner, sier han.

Et beskytterskap som ga ansikt og anerkjennelse

Et kongelig beskytterskap gir synlighet og legitimitet til viktige samfunnssaker, men kanskje handler det aller mest om anerkjennelsen av det arbeidet som allerede gjøres.

– Kongens beskytterskap er med på å sette ansikt, tydelighet, retning og ikke minst anerkjennelse til et arbeid veldig mange mennesker har glede over å være med på. For Nasjonalforeningen har det også bidratt til at mennesker som er aktive i organisasjonen kan kjenne at innsatsen deres betyr noe. Det å ha Kongehuset så tydelig til stede på laget kan være en bekreftelse på at det man gjør, er viktig – enten det skjer i et lokallag, gjennom en innsamlingsaksjon, i forskning eller i møte med mennesker som trenger støtte, sier Riise.

Og kanskje er det nettopp dette som, ifølge Nasjonalforeningens styreleder, er en av de viktigste funksjonene til et moderne kongelig beskytterskap: å være en samlende kraft og å være tydelig til stede i folks liv.

En arv som forplikter

Kong Haralds beskytterskap er nå over. Etter sedvane opphører et kongelig beskytterskap når en konge dør, og Nasjonalforeningen søker nå om å få Hans Majestet Kong Haakon VIII som beskytter
Det som derimot ikke opphører, er historien. Den lever videre i medlemmene, lokallagene, forskningen, frivilligheten og alle menneskene som hver dag bidrar til Nasjonalforeningens arbeid. Da Nasjonalforeningen fikk være til stede i Kong Haralds begravelse, var det derfor også et helt organisasjonsfellesskap som fikk stå der. Alle som har bidratt gjennom 116 år. Alle som har løftet i flokk og alle som fortsatt gjør det.

– Invitasjonen til kongens begravelse var mer enn en ære. Den var en anerkjennelse av en organisasjon som gjennom generasjoner har vært med på å løfte noen av samfunnets viktigste helseutfordringer, og av menneskene som har gjort det mulig, sier Riise.

Kong Haralds beskytterskap har vært en del av denne historien. Det har gitt ansikt, tydelighet, retning og anerkjennelse til et arbeid som allerede bæres av tusenvis av mennesker. Det er en arv å være stolt av. Og en arv å føre videre.