Til hovedinnhold
Støtt oss

Ulike typer demens

Frontallappdemens

Frontallappdemens karakteriseres av endringer i personlighet, atferd og språk, spesielt tidlig i forløpet.

Frontallappdemens rammer særlig pannelappene fremst i hjernen, og fører til en gradvis endring i personlighet og væremåte. Dette gir ofte følelsesmessig avflatning, med likegyldighet og manglende evne til innlevelse i andres situasjon og følelser. Sykdommen medfører ofte manglende innsikt i egen situasjon. Det er vanlig med fornektelse, og en oppfatning av at andre er årsak til problemene. Tilstanden kalles også frontotemporal demens. 

Typiske symptomer

  • Redusert oppmerksomhet.
  • Endringer i atferd, for eksempel økt irritabilitet, sinne eller depresjon, initiativløshet og tilbaketrekning.  
  • Llikegyldighet overfor nær familie, venner og sosiale sammenkomster.
  • Planlegging: Svikt i evnen til å løse problemer, redusert evne til å organisere og systematisere tenkningen.
  • Endring i språket, talen mangler flyt.
  • Bortfall av hemninger, upassende og taktløs oppførsel og språkbruk. 
  • Likegyldig med egen hygiene og påkledning.
  • Endrede spisevaner.
  • Endrede røyke- og alkoholvaner.

I motsetning til andre demenssykdommer, kan hukommelsen være normal, eller kun noe redusert, og personen kan tidlig i sykdomsforløpet virke godt orientert om tid og sted. Først senere i forløpet vil hukommelsen påvirkes av sykdommen. I starten blir personen lett distrahert av mindre forstyrrelser, slik at oppgaver kan bli satt i gang, men ofte ikke avsluttet.

Det tar ofte tid før riktig diagnose blir fastsatt. Det er ikke uvanlig å få andre diagnoser først, for eksempel depresjon eller psykose. Frontallappdemens har stor påvirkning på atferd og funksjon i dagliglivet.

Tidlig og korrekt diagnose er avgjørende for å forstå situasjonen. Fra diagnose er satt, varer sykdomsforløpet rundt sju til ti år. Det er flere ulike frontotemporale demenssykdommer, og det kan være vanskelig å skille dem hverandre utfra symptomene. Felles er at sykdommene fører til skader i pannelappen i hjernen, og rammer oftest personer mellom 50 og 70 år.  

Risikofaktorer 

Man vet ikke nøyaktig hvorfor noen får frontallappdemens. For noen av sykdommene i denne gruppen er gener en risikofaktor, for andre vet man ikke hvorfor sykdom oppstår.

Behandling  

Frontallappdemens er alvorlig sykdom som trenger systematisk oppfølging av fastlege og øvrig helsetjeneste. Det finnes ikke legemidler som kan kurere eller dempe de typiske symptomene ved frontallappdemens.

Det viktigste i behandlingen er god og tilpasset individuell miljøbehandling og tilrettelegging i hverdagen. Gode rutiner og meningsfulle aktiviteter kan bidra til trygghet og mestring. Personlighetsendringene, mangel på innsikt i sin egen situasjon og forståelse for andre, fører til at det kan oppstå konflikter og problemer i familielivet.

Frontotemporale demenssykdommer er vanligvis en stor belastning for pårørende og omgivelsene rundt. God informasjon til pårørende om sykdommen er viktig. Pårørende vil også ha god nytte av å snakke med noen som kan veilede om hvordan de skal håndtere ulike situasjoner i møte med den som er syk.

Både kommunen og spesialisthelsetjenesten skal ha en slik veiledningstjeneste. Det kan være en demenskoordinator, utredningsenheter på sykehusene, eller fagpersoner med kompetanse på demens. 

Nasjonalforeningen for folkehelsen tilbyr samtale med likepersoner som har erfaring med frontallappdemens. Det kan være godt og nyttig å snakke med andre pårørende som har erfaring med denne sykdommen.

Avlastning og hjelp til det praktiske i hverdagen er også noe de fleste pårørende vil trenge. Det kan være lurt å snakke med omgivelsene, venner, naboer, butikkpersonale og lignende, om hvordan de best kan møte den som har frontallappdemens.

Tips til pårørende 

Hva som er best å gjøre vil variere, og må tilpasses den det gjelder. 
Det finnes likevel noen felles råd: 

  • Lag en dagsplan. 
  • Søk øyekontakt når dere snakker sammen. 
  • Bruk enkle setninger.  
  • Gi én beskjed om gangen.
  • Få valgmuligheter er best, gi konkrete føringer på hva som skal gjøres. 
  • Appeler til fornuft, ikke følelser. 
  • Hjelp til med å starte og avslutte en aktivitet.
  • Heller små enkle aktiviteter enn store uoversiktlige. 
  • Ved uakseptabel oppførsel sett grenser på en vennlig, men bestemt måte. 
  • Unngå konfrontasjon, og avled når situasjonen blir vanskelig.